SKULE, DEL 2 - ALT ER IKKJE PERFEKT I NORSK SKULE, MEN...

Eg er utruleg glad for at eg fekk vokse opp i Noreg og gå på skule der.
Når det er sagt, så ser eg mykje positivt i korleis skulen her i Kamerun fungerer også.

Individualismen står nok ikkje så sterkt i skulen her. Det kan ha sine positive sider. Det er ikkje så dumt  å faktisk kunne "marsjere i takt" av og til, og då meiner eg det både bokstavleg og billedleg. Eg har sett veldig mange store, flotte arrangement her, der deltakerane er mange og dei ytre ressursene små. Ein får ikkje til noko slik dersom kvar og ein går i den retning og rytme som passar dei best.
Samtidig er bruken av musikk, dans og drama utbredt, så dei med visse evner eller interesser innanfor desse områda, kan få utfalde seg ein god del.

Dei som marsjerer her er lærarskule-studentar. Trur ikkje eg tar feil om eg påstår at dette aldri kunne skj

Men tanken om å "marsjere i takt" fungerer sjeldan like bra for alle. Svært mykje av undervisninga er basert på det å pugge,  å gjenta,  å skrive av osv. Ein flink elev ser gjerne samanheng og meining i det ein skriv eller  pugger, men ser ein ikkje dette så vil mykje av arbeidet vere meinigslaust og bortkasta.
Ein 7 åring kan gjerne legge sammen store tall, men veit ikkje kva ein tier  eller ein hundrer er.

Matematikk, fransk språk, fransk litteratur, engelsk, sport, historie, geografi og naturfag  er vanlege fag. Naturfag er delt opp i ulike vitskapar.
I tillegg har ein eit fag som heiter "moral education" og eit som heiter "civics". Eg er usikker på skrivemåten for sistnevnte fag, men det var slik "kjeldene" mine sa at det skrives.  "Moral education" handlar om rett og galt, om etiske dilemma osv. Civics er meir ei slags samfunnslære der ein lærer om alt fra god hygiene, godt kosthold, lov og rett i samfunnet osv.

Fysisk avstraffelse er dessverre ikkje uvanleg. Det er lover mot dette, og ein rektor vil sannsynlegvis seie at dette er uakseptabelt, men det skjer likevel.

Skulesystemet her er bygd opp slik at ein går på ein slags førskule året før ein byrjar på skulen. Dei første skuleåra er ein slags grunnskule, og ein får gå vidare til Colège når ein har klart ein slags eksamen. På Colège må ein få godkjent eit år før ein får gå vidare til neste år. Det vil sei at aldersspreiinga er stor både i grunnskulen og på Colège. Nokre bruker veldig mange år på å komme seg gjennom.
Skulepengar kan også vere årsaken til at nokre bruker lengre tid enn andre. Dei fleste går på skule, men det kostar både med skuleuniform, skrivebøker og skrivesaker. Det kan også koste penger å ta ulike testar og mange stader må ein betale skulepengar i tillegg. For enkelte familiar blir det derfor vanskeleg å sende ungane til skulen. Dei fleste som kjem og bankar på døra mi for å selge meg noko er ungdommar som må tene skulepengane sine sjølv.

Norsk skule har sikkert noko å lære av kamerunsk skule, i Norge har me sikkert gått for langt på mange områder. Likevel er eg ikkje i tvil om at den norske skulen er å foretrekke. Norske barn kan nok lett opplevast som meir krevande og med større oppmerksomhetsbehov, men samtidig trur eg nok dei er meir  sjølvstendige i tankar og i handling, dei får lov til å reflektere, diskutere og vurdere og dette gir dei eit godt grunnlag for å passe inn i arbeidslivet i Noreg.

SKULE - DEL 1 - FRÅ EIN OVERFLATISK SYNSVINKEL

Naturleg nok er eg ganske interessert i korleis skulane er her i Kamerun. Eg spør og observerer, og så har eg spurt Susana i 3. klasse og Simplice, som går siste året på Colége, om dei kunne fortelle meg litt om korleis dei opplever skulen.
Det finnes mange ulike skular her, og det kan godt hende at andre ville ha fortalt meg heilt andre ting, men det meste er nok likt.

Susana og Simplice. Susana er kledd i den fine skoleuniformen sin.

Skulle eg skrive alt eg har fått vite i eit blogginnlegg, så ville nok mange av dykk falt av lasset ganske snart. Derfor har eg valgt å spare alt om sjølve innhaldet i skulen til eit seinare inlegg. Dette innlegget skal derfor berre handle om heller overflatiske ting.
Bildene i dagens innlegg er alle tatt på "ungdommens dag". Då gjekk alle skuleelevar og studentar i tog. Det gjorde også organisasjonar, foreningar og idrettsklubbar for ungdom. Minna mykje om 17.mai

Her marsjerer nokre av elevane forbi tribuna der me sat. Gutane kom like bak. 

I Kamerun bruker alle skuleuniform. Kvar skule har sin farge og sin modell. Det er strenge reglar for korleis uniformen skal sjå, det skal kanskje vere ei lomme på høgre sida, ei bestemt lengde på skjørtet, kantar i ein annan farge osv.

Ein muslimsk variant av skuleuniformen. Friske farge.

Venneflokken kan tilhøyre forskjellige skular. Det ser me på uniformane. 

Uniformane speiler nok om det er ein dyr privatskule eller om det er ein offentleg skule elevane tilhøyrer. Uniformen er noko av det ein må kjøpe sjølv.

Elevar frå ein internasjonal skule. Ein heller varm variant av skuleuniformen, men kvar fredag får dei kle seg i meir uformelle sportsklede.

Uniformen skal vere rein og strøken, men det skal også elevane vere. Neglene skal f.eks vere kortklipte. Håret til guttane skal vere heilt kort, det vil sei max 5 mm omtrent. Jentene skal ha fletta hår.
Då eg spurde om det var lov med f.eks. sminke, så lo både Susana og Simplice. Det var nokså utenkeleg forsto eg.

                        Her er to guttar med korrekt hårklipp og sannsynligvis også korrekt uniform, ut i frå kva skule dei går på. 

Då misjonærane starta opp med skular her for lenge sidan, så var det eit slags pionerarbeid. I nyare tid har det offentlege starta opp skular ut over heile landet, og det er svært få som ikkje får gå på skule.
Mange av dei offentlege skulane er svært fulle, men det løyser ein ved at dagen deles i to, og elevane går enten på dagtid eller på ettermiddagstid, for så å bytte etter to veker.

PENGER I PANNA

En kamerunsk tradisjon jeg har falt veldig for, er det å plassere penger i panna på folk når de opptrer.
Er det et kor eller en artist som opptrer som du liker veldig bra, så kan du gå eller danse frem og feste en mynt eller seddel i panna på den du vil hylle.
Opptrer du i Kamerun, så er sjansen for at du er svett ganske stor. Det øker også sjansen for at mynten eller seddelen vil henge fast ei lita stund i alle fall.

Første gang jeg opplevde dette var i kirka. Da det ene koret fremførte en sang som virkelig skapte stemning blant folk, reiste det seg plutselig "et rytmisk fyrverkeri"av ei dame, og med jublende rop og stødig rytme dansa hun seg fram til koret, satte en mynt i panna på dirigenten og dansa seg deretter tilbake til plassen sin. Nye damer fulgte på, noen like sprudlende som førstnevnte, andre mer stillferdig og med et mer "norsk"bevegelsesmønster.

Jeg lurte ei stund på om dette var en lokal tradisjon, men etter hvert har jeg sett både kvinner og menn danse frem i mange ulike sammenhenger. Da jeg i romjula også fikk med meg et nasjonalt TV-show, en slags blanding av Amandaprisutdelingen og Spellemannsprisen, kunne vi se det samme skje der.
Mens artisten opptrådte, hadde han stadig vekk folk rundt seg som ville plassere penger i panna hans.

Det er godt mulig at motivene for å danse fram er mange og varierte. Jeg ser ikke bort i fra at en i tillegg til å hylle, støtte og motivere artisten også kan få dekket andre menneskelige behov. Det kan være godt å få reise seg opp etter lang tid på en hard trebenk, en får dansa og beveget seg, vise fram dagens habitt og kanskje også hvor gavmild en er.

Motivet er uansett uvesentlig. Dette er en tradisjon som skaper stemning og liv. Den får folk til å danse, til å hylle folk når de fortjener det og til å vise sin støtte på en konkret måte. Det kan godt hende at denne måten å gjøre det på er vanlig i mange andre land også, men jeg har i alle fall ikke opplevd det i Norge. Fra sommeren av kan en likevel ikke være for trygg. Blir jeg begeistra, så kan det sannelig hende at jeg viser det.

En velvillig bekjent stilte opp på illustrasjonsfoto. Han fikk dessverre ikke beholde pengene denne gang.  

...OG SÅ BLIR DET EIN SKETSJ OM JESU FØDSEL...

Sketsj er vel kanskje ikkje rette ordet, tenkte eg, uvitande som eg var, då kveldens program vart annonsert.
I løpet av førjulstida og sjølve jula har eg fått med meg ikkje mindre enn tre sketsjar med juleevangeliet som utgangspunkt, og ja, nå kaller eg det sketsj eg og.
Eg har strengt tatt ikkje fått med meg så mange julespel i Noreg, men det eg har sett har vore nokså søtt og ganske så seriøst. I tillegg har eg vel nesten berre sett barn opptre.
Her har eg derimot fått sett ungdommar og vaksne opptre med ei speleglede som smitta over på alle  rundt.
Innhaldet  i juleforteljinga vart ikkje endra, men ein kan vel seie at tolkningane var såpass frie at enkelte "gode nordmenn" nok kunne fått kaffien i vrangstrupa.
"Dameforeningen" vektla ein nokså lang og hard fødsel, i tilegg fekk det skrikande eselet ei nokså sentral rolle.

Det var lydane, ikkje kostymet, som overbeviste oss om at dette var eselet.

På college var det utan tvil gjeterane som styrte showet. Då engelen viste seg for dei vart f.eks ein av dei liggande med spasmer i kroppen i fleire minutt. Dei klarte dessutan å få lagt inn ein dans, opptil fleire barnevennlige fall og litt småknuffing.

I landsbyen der eg feira jul, var det soldatane til Herodes som showa mest. Litt spesielt at desse som skulle ut og drepe småbarn var dei mest underhaldande, men eg lo nå med.

Eg har dessverre ikkje så mange bilete frå desse sketsjane. Kamera mitt trivs best på nært hald i i flott sollys. Eg vil uansett anbefale alle som får sjansen til å feire jul i Kamerun om å få med seg eit julespel eller to.

Maria og Josef i "kvinneforeningen" sitt julespel.

SKYHØY STEMNING OG ROMPEVRIKKING I KIRKA

Det er jo ingen nyhet at stemningen og lydnivået i afrikanske kirker gjerne overgår det vi vanligvis opplever i Norge, men gudstjenesten sist søndag topper det jeg har opplevd til nå.
Det var høsttakkefest, og sammen med jula er det den største høytida i kirka, har jeg blitt fortalt.

Det som gjør dagen så spesiell er at ulike grupper i menigheten, som f.eks. søndagsskolen, kor, kvinnegrupper, ansatte og frivillige, ansatte på sykehuset osv,  denne dagen overrekker sin gave til kirka. De har gjerne samla inn over ganske lang tid, og denne søndagen får kirka inn en stor prosent av årets inntekt.
Showet starter når gavene skal overrekkes. Da kommer nemlig hver gruppe syngende og dansende inn i kirka til stor jubel fra resten av menigheten. For det meste er det penger som blir gitt, men det kan også gis andre gaver. Noen steder i Kamerun blir gavene auksjonert bort mot slutten av gudstjenesten.

Når alle har fått gitt sitt, så blir pengene talt opp og summen offentliggjort. Akkurat den delen er jeg nok litt skeptisk til. Summen fra hver gruppe blir offentliggjort, sammenlignet med fjoråret og rangert i forhold til de andre gruppene. Vet ikke om jeg liker alt ved det.

Samtidig så ser jeg jo den motiverende faktoren dette må ha, og det var ingenting som tydet på at noen reagerte negativt. 

Men, selv om jeg har invendinger på enkelte felt så var formålet mitt med dette innlegget å formidle stemningen i kirka denne dagen, og den har jeg definitivt ingen innvendinger mot. Jeg var veldig fornøyd med at jeg faktisk kunne henge meg med på to av gruppene. Jeg gjorde som de andre og  dansa inn med rompevrikk og rullende skuldre. Det var i alle fall det jeg prøvde på.
Jeg kunne skrevet mye mer, men resten vil jeg prøve å formidle med noen bilder og filmsnutter. Det forteller ofte mer. Beklageligvis finnes det ikke billedbevis på at vi norske dansa inn, men det gjorde vi altså, til stor jubel og allmenn munterhet.

Hushjelpa mi "varmer opp"til fortsettelsen. Det er hun som står i blått ved døra og er en av dagens kirkeverter. Ei strålende dame som elsker musikk. 

Og slik var fortsettelsen. I alle fall en bitteliten del av den. Gjengen som danser inn her, er de ansatte og de som er med i eldsterådet i kirka. Bananene er en gave.

I løpet av en 4 timers gudstjeneste er det nokså sannsynlig at en blir tørst. Denne bøtta var full av vann og sto utenfor døra. Ble en tørst så var det bare å forsyne seg.

Noen ble natulig nok sultne etter hvert også, og bananene som skulle gis som gave tiltrakk seg etter hvert flere av småbarna som lekte utenfor. 

Slik foregår det når resultatene blir lest opp. Her er det resultatet fra damegruppa jeg er med i som offentliggjøres. God respons. Vinglete filming skyldes blant annet litt kaotiske tilstander i døråpningen. 

En observant leser har vel kanskje fått med seg at det meste er filma fra utsida av kirka, og jeg må nok innrømme at jeg foretrakk å stå utenfor. Fire timer, tett i tett på en hard og dårlig trebenk når du i tillegg ikke kan språket er ikke så fristende. Fikk med meg det som skjedde likevel, og en opplevelse var det. 

SJØLVSAGT GÅR ME PÅ RESTAURANT HER OG

Men det er ikkje nødvendigvis heilt det same som å gå ut i Haugesund.
Godt er nå det eigentleg, det hadde vore kjedeleg om alt var som det er heime.
Det er fullt mulig å få kvite dukar, vinglas og menyar her og dersom det er ønskeleg.
Eg har hatt nokre søndagsmiddagar på ein restaurant med libanesiske eigerar og dermed litt midtøsteninspiret mat. Det er ein slik fin restaurant med kvite dukar, men det finnes ikkje så mange restaurantar av den typen.

Restaurantbesøket me hadde tidlegare denne veka var av ein heilt annan sort, og det var eit besøk som festar seg i minnet på ein litt annan måte.
Me var 10 av type hukjønn som skulle ut og ete. Me ville ha fisk, og ba ei av dei lokale jentene som var med om å finne ein stad for oss.
Staden hu tok oss med kjem ikkje inn under definisjonen:" kvite dukar og vinglas."
Her var det ikkje drikkeglas å få i det heile, heller ikkje noko meny som kunne forvirre oss. Her fekk me enkelt og greit ei stort fat kvar. På fatet var det ein grilla fisk, nokre steikte bananer, løk og litt "dip".
Bestikk blei ikkje delt ut, maten skulle etast med hendene. Me fekk vaskevannsfat som me kunne vaska hendene i, noko som ikkje minst var greit etter måltidet.
Måltidet var aldeles nydeleg. Perfekt grilla fisk som smakte svært godt og akkurat passe med tilbehør.

Og så var det noko med stemninga eg likte. Mange restaranteigerar eg har sett har vore så opptatt av å jage vekk tiggerar slik at gjestene ikkje skal bli forstyrra. Her såg eg at eigaren snakka fint til gutane som kom og ville ha noko, gutane forvann for ein stund, men då me var mette, var det denne gjengen med guttungar som fekk ete seg mette av restene. Det er slik som gjer meg glad. Det er så altfor mange som er redde for å gjere noko godt i frykt for at ein kanskje kan bli utnytta seinare.

Kjapt oppsummert kan eg seie at eg stortrivs både med å ete på fin restaurant med dukar, glas og bestikk, og med å ete nygrilla fisk med hendene, men det er jo ikkje tilfeldig når det er sistnevnte besøk eg vel å blogge om.

Enkel, men svært god servering. 

MI FØRSTE HØYTIDSFEIRING BLEI EI MUSLIMSK

...men historien som ligger til grunn for feiringen finner du i GT også. Historien som markeres er nemlig den om da Abraham skulle ofre sønnen sin, men i stedet fikk ofre en sau. GT forteller at sønnen var Isak. Koranen nevner ikke navn, og de fleste muslimer regner derfor med at sønnen var Ismael, han som Abraham fikk med tjenestekvinna Hagar.

Høytiden har et fint navn som jeg ikke har lært meg, for vi har bare omtalt den som sauefesten. I byen har det blitt solgt sauer som slaktes under festlighetene.

Her er det bare å kjøpe seg en sau.

Noen av de norske ungdommene her tok oppfordringen alvorlig, så nå går "Esau" og gresser like utenfor her.

Esau har fått noen bonusdøgn og lever nå det gode liv på plenen like utenfor.  

I forbindelse med feiringen har mannen som tradisjonelt både var religiøs og politisk leder i byen, Lamidoen, et arrangement som kalles Fantasia. Dette er et slags show med tradisjonelle kostymer  og drakter, hester, musikk og dans. Showet har egentlig ikke noe direkte med høytiden å gjøre, men det arrangeres ofte i forbindelse med høytidene. Slik har i alle fall jeg forstått det. Under får dere en liten filmsnutt fra showet.

Jeg tror dette var Lamidoens hest. Utkledd til det ugjenkjennelige kan man vel nesten si.

Vi fikk også omvisning i flere bygninger som tilhører Lamidoen. Selv om han har en mer symbolsk stilling nå enn det han har hatt tidligere, så  kan han fortsatt fungere som dommer i mindre saker, og han har en sterk posisjon i samfunnet.

Vi har med oss egen omviser rundt, og Gilbert fungerer som tolk.

Noen av oss reiste også tilbake om ettermiddagen og fikk sett kvinnene som dansa for Lamidoen. I og med at han har 4 koner, 3 konkubiner og 35 barn allerede, så kan jeg ikke tenke meg at han kan være så veldig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Likevel vrikka damene på hoftene som bare det. Vi norske holdt oss klokelig i bakgrunnen. Oppvisningen foregikk inne på Lamidoens område. Her får dere en liten smakebit: