SÅ TØFF DU ER SOM TØR Å KJØRE

Den kommentaren har eg fått fra besøkande nokre ganger dette året. Eg lurer litt på om menn på min alder ville fått samme kommentar, men det er ei heilt anna sak. Kjekt å få skryt uansett.
Trafikken er noko av det som først gjer inntrykk når ein kjem til Ngaoundere, og ein bør kanskje ikkje sette seg bak rattet første dagen dersom ein ikkje har vore her før.
Det skjer så mykje rundt ein heile tida, så om ein i tillegg skal finne ut kor ein skal, blir det heller vanskeleg.

Her ser de eit klipp som illustrerer litt av det eg meiner. Heldigvis og dessverre, har eg jo vidare vinkel med augene, så eg får jo med meg endå meir.

Det skjer noko rundt ein heile tida. Ein kan lett falle for fristelsen til å prøve å få med seg alt. Det går ikkje. Ein må fokusere på si eiga kjøring. At det stadig vekk kjem "mottoar" opp på både høgre og venstre side av ein, det kan ein ikkje fokusere på. Så lenge du sjølv ikkje gjer noko uventa, så har dei på motorsykkel jevnt over god kontroll.
Samtidig har eg høyrt frå sjukehushald at dei, berre på det eine sjukehuset,  gjennomsnittleg får inn 8 skader som skuldast ulykker med "motto", kvar dag. Eg tviler ikkje på at det stemmer. Det er ikkje uten grunn at me her på stasjonen har ein uskreven regel om at at me ikkje får ta motto.

Alle dei som kjører rundt på motorsykkel med vest og nummer på seg, har løyve til å kjøre taxi. Dette er den alminnelige framkomstmåten her i byen.
Det er tett med trafikk og få reglar som blir fulgte. Likevel vil eg ikkje kalle kjøringa her agressiv på nokon måte. Høyrer du tuting er det enten ein sint europear, eller ein kameruner som berre gjer deg oppmerksom på at nå kjører han forbi.

Det er mange hensyn å ta når ein kjører bil her. Fortau finnes ikkje, og vegbanen blir også brukt til frakt av f.eks materialer, madrasser, møbler , sauer osv. Dette skjer oftast ved bruk av ei kjerre, eller at ein held det i fanget eller over hovudet, sittande bak på ein motto.
Å vere fotgjengar her er heller ikkje lett. Det var lenge meir skummelt å krysse gata som fotgjengar, enn å kjøre rundt i tett trafikk.

For venner og kjente heime i Norge, kan eg muligens bli ei pest og ei plage dersom dei byrjar å klage på stygge veier. Eg har prøvd å filme frå turar ut av byen, men kameraet har hoppa slik i handa mi at det ikkje har vore mogleg. Veldig spennande å kjøre på slike veier…ei stund. Deretter er det berre tidkrevande. Men problemer med at folk sovnar bak rattet er nok ikkje-eksisterande på desse veiene.

Til slutt vil eg laste opp ein snutt som viser korleis det ser ut dei første 200 meterane når me kjører ut frå stasjonen. Kanskje enkelte tykkjer det er kjekt å sjå korlei det ser ut i området.

JA, VI ELSKER 17.MAI

Jeg hadde ikke planlagt å blogge om 17.mai, men jeg har hatt det så gøy at jeg forteller litt likevel.
Tidligere 17.mai feiringer her i Ngaoundere har variert i form alt etter hvor mange nordmenn som har vært her og hvem som har vært her.
I år var det ungdommene som planla feiringen, men innholdet var vi sammen om å gjennomføre..

Det var noen norske besøkende på stasjonen i år, så vi startet med flaggheis og frokost og tale for de norske.
Flagget festa vi i enden på en lang stang som en vanligvis bruker til å "plukke" mango med. Denne festa vi så fast i fotballmålet. Vi sang selvfølgelig "Ja vi elsker," og undertegnede spilte trompet. Jeg gikk jo tross alt i korps og spilte baryton for omtrent 30 år siden og dermed var jeg den som var best kvalifisert.

Noen er på besøk, noen på en liten jobbvisitt, noen er snart ferdige med arbeidsåret og noen skal bli værende. 17.mai må jo uansett feires. Komiteen har fått sydd seg drakter for anledningen. At det ser ut som et finsk flagg på rød bakgrunn er fullt og helt skredderen sin feil.








Veldig mange lokale har vært med på feiringen tidligere, og når dagen i tillegg er 3 dager før deres egen nasjonaldag, så er den lett å huske. Det var gratulasjoner å få fra vi sto opp.
"Ettåringene" her er involvert i noe som heter musikklubben. Det er et barnekor, men i og med at de også spiller trommer, danser, dirigerer mm. så er nok musikklubb et bedre navn.
Musikklubben var invitert til å være med, og hadde på forhånd lært seg et vers av "Ja vi elsker".
De ledet an i toget, og like bak kom vi norske, folk fra nabolaget, lokalt ansatte og deres barn m.fl. Et skikkelig skrangleorkester med mye rytme og mindre melodi.

Må prøve å få med noen filmsnutter for å gi en liten pekepinn:

Som seg hør og bør var det leker og aktiviteter da toget var over.

Sekkeløp... selvfølgelig. 

Eggeløp... selvfølgelig.

Det er vanskelig  kjøre trillebår når den som sitter på må forklare veien. 

Heller ikke i Kamerun har man en feiring uten noe å spise. Vi hadde bakt kaker som bare det. 

"Nå er det mat"

Semplice, svært korrekt antrukket for anledningen, holdt styr på køen.

To stykker til hver. Alle må få!

Og med det avsluttet vi feiringa. Mens vi spiste begynte skyene å samle seg over oss og tordenet buldret. Ganske vanlig på denne årstida, så vi var ikke helt uforberedt. Litt etter at alle hadde gått, så slo regnet i bakken. Passende ryddevær.

HIPP HURRA FOR 1.MAI

Eg har aldri hatt noko spesielt forhold til 1.mai. Eg trur det er ganske vanleg for slike som meg; oppvaksen på landsbygda med foreldre frå bonde og fiskarslekt. Eg har aldri feira dagen tidlegare, men det var før eg kom til Kamerun.

Eg har forstått at det er enkelte dagar som er mykje større her enn heime i Norge. Dette gjeld spesielt  8.mars og 1.mai. Berre datoane er jo nok til å få enkelte i Norge til å sjå rødt. Slik er det ikkje her. Her opplevde eg 1.mai mest som ei feiring av arbeidet og av arbeiderane og at ein var stolt og glad over å kunne vere med.

Eg og Chantal er klare for feiring. 

"Uniformen" til dette firmaet forsterkar vel mitt inntrykk av; festdag meir enn kampdag.

Det kan vere mange nyansar her som eg ikkje har fått med meg, eg kan berre skrive om korleis eg opplevde dagen.
Kvifor dagen har ei slik form har eg fundert ein del på. Her burde jo vere meir enn nok å demonstrere for og imot. Svært mange er jo utan arbeid, og dei som har arbeid manglar ofte ordningar som sikrar dei  f.eks ved alderdom eller sjukdom. Er du likevel så heldig å ha arbeid i ei litt større bedrift, så har du eit sterkt stillingsvern har eg blitt fortalt. Rettsvesenet har henta mykje frå det franske systemet. Dette er igjen noko eg har blitt fortalt, så for all del; ikkje bruk meg som kjelde om du skal skrive "fakta om Kamerun".

Litt andre trafikkreglar, men bare for i dag. 

Her på stasjonen møttes alle ansatte om morgonen og hadde litt kaffi og brød saman før me kjørte til festplassen i byen. Vanlegvis har arbeiderane blitt sponsa med ei T-skjorte, men i år blei det litt ekstra sponsing frå fleire, så det blei "uniformar" i stoff med påtrykt NMS-logo.

Etter ein del venting på festplassen, så fekk me marsjere (defilere) forbi alt fintfolket på tribunene, og alle andre som hadde samla seg for å sjå. Eg hadde planar om å ta ein kikk opp mot tribuna og kanskje vinke til kjente, men eg skjøna raskt at det ikkje var eit alternativ. Strenge millitære og politifolk vinka oss inn på dei oppteikna linjene og viste oss tydeleg korleis me skulle strekke ut armar og bein for å marsjere skikkeleg. Eg må innrømme at eg blei litt fnisete, men eg marsjerte prikkfritt.

Her har vi stilt opp og er klare til å marsjere. 

Då marsjeringa var over reiste me tilbake til stasjonen i samla flokk. Dei fleste ansatte hadde hatt litt dugnad på plassen nokre dagar før, for på den måten å tjene pengar til middag. I tillegg hadde, som vanleg, nokre av hushjelpene hatt ein lang ekstradugnad dagen før, og laga all maten. Vi avslutta altså dagen her på arbeidsplassen med eit stort og godt måltid og i tillegg hadde eg tatt bilder av dei aller fleste ansatte og viste desse på storskjerm. Fantastisk å få vise noko slik for folk som ikkje har blitt så blaserte at dei knapt orkar å trekke på smilebandet. Her sto stemninga i taket.

Her er nesten heile gjengen samla. Flotte kollegaer.