lørdag 23. november 2013

SKYHØY STEMNING OG ROMPEVRIKKING I KIRKA

Det er jo ingen nyhet at stemningen og lydnivået i afrikanske kirker gjerne overgår det vi vanligvis opplever i Norge, men gudstjenesten sist søndag topper det jeg har opplevd til nå.
Det var høsttakkefest, og sammen med jula er det den største høytida i kirka, har jeg blitt fortalt.

Det som gjør dagen så spesiell er at ulike grupper i menigheten, som f.eks. søndagsskolen, kor, kvinnegrupper, ansatte og frivillige, ansatte på sykehuset osv,  denne dagen overrekker sin gave til kirka. De har gjerne samla inn over ganske lang tid, og denne søndagen får kirka inn en stor prosent av årets inntekt.
Showet starter når gavene skal overrekkes. Da kommer nemlig hver gruppe syngende og dansende inn i kirka til stor jubel fra resten av menigheten. For det meste er det penger som blir gitt, men det kan også gis andre gaver. Noen steder i Kamerun blir gavene auksjonert bort mot slutten av gudstjenesten.

Når alle har fått gitt sitt, så blir pengene talt opp og summen offentliggjort. Akkurat den delen er jeg nok litt skeptisk til. Summen fra hver gruppe blir offentliggjort, sammenlignet med fjoråret og rangert i forhold til de andre gruppene. Vet ikke om jeg liker alt ved det.
Samtidig så ser jeg jo den motiverende faktoren dette må ha, og det var ingenting som tydet på at noen reagerte negativt. 
Men, selv om jeg har invendinger på enkelte felt så var formålet mitt med dette innlegget å formidle stemningen i kirka denne dagen, og den har jeg definitivt ingen innvendinger mot. Jeg var veldig fornøyd med at jeg faktisk kunne henge meg med på to av gruppene. Jeg gjorde som de andre og  dansa inn med rompevrikk og rullende skuldre. Det var i alle fall det jeg prøvde på.
Jeg kunne skrevet mye mer, men resten vil jeg prøve å formidle med noen bilder og filmsnutter. Det forteller ofte mer. Beklageligvis finnes det ikke billedbevis på at vi norske dansa inn, men det gjorde vi altså, til stor jubel og allmenn munterhet.

Hushjelpa mi "varmer opp"til fortsettelsen. Det er hun som står i blått ved døra og er en av dagens kirkeverter. Ei strålende dame som elsker musikk. 



Og slik var fortsettelsen. I alle fall en bitteliten del av den. Gjengen som danser inn her, er de ansatte og de som er med i eldsterådet i kirka. Bananene er en gave.




I løpet av en 4 timers gudstjeneste er det nokså sannsynlig at en blir tørst. Denne bøtta var full av vann og sto utenfor døra. Ble en tørst så var det bare å forsyne seg.

Noen ble natulig nok sultne etter hvert også, og bananene som skulle gis som gave tiltrakk seg etter hvert flere av småbarna som lekte utenfor. 



Slik foregår det når resultatene blir lest opp. Her er det resultatet fra damegruppa jeg er med i som offentliggjøres. God respons. Vinglete filming skyldes blant annet litt kaotiske tilstander i døråpningen. 


En observant leser har vel kanskje fått med seg at det meste er filma fra utsida av kirka, og jeg må nok innrømme at jeg foretrakk å stå utenfor. Fire timer, tett i tett på en hard og dårlig trebenk når du i tillegg ikke kan språket er ikke så fristende. Fikk med meg det som skjedde likevel, og en opplevelse var det. 






søndag 3. november 2013

SJØLVSAGT GÅR ME PÅ RESTAURANT HER OG

Men det er ikkje nødvendigvis heilt det same som å gå ut i Haugesund.
Godt er nå det eigentleg, det hadde vore kjedeleg om alt var som det er heime.
Det er fullt mulig å få kvite dukar, vinglas og menyar her og dersom det er ønskeleg.
Eg har hatt nokre søndagsmiddagar på ein restaurant med libanesiske eigerar og dermed litt midtøsteninspiret mat. Det er ein slik fin restaurant med kvite dukar, men det finnes ikkje så mange restaurantar av den typen.

Restaurantbesøket me hadde tidlegare denne veka var av ein heilt annan sort, og det var eit besøk som festar seg i minnet på ein litt annan måte.
Me var 10 av type hukjønn som skulle ut og ete. Me ville ha fisk, og ba ei av dei lokale jentene som var med om å finne ein stad for oss.
Staden hu tok oss med kjem ikkje inn under definisjonen:" kvite dukar og vinglas."
Her var det ikkje drikkeglas å få i det heile, heller ikkje noko meny som kunne forvirre oss. Her fekk me enkelt og greit ei stort fat kvar. På fatet var det ein grilla fisk, nokre steikte bananer, løk og litt "dip".
Bestikk blei ikkje delt ut, maten skulle etast med hendene. Me fekk vaskevannsfat som me kunne vaska hendene i, noko som ikkje minst var greit etter måltidet.
Måltidet var aldeles nydeleg. Perfekt grilla fisk som smakte svært godt og akkurat passe med tilbehør.

Og så var det noko med stemninga eg likte. Mange restaranteigerar eg har sett har vore så opptatt av å jage vekk tiggerar slik at gjestene ikkje skal bli forstyrra. Her såg eg at eigaren snakka fint til gutane som kom og ville ha noko, gutane forvann for ein stund, men då me var mette, var det denne gjengen med guttungar som fekk ete seg mette av restene. Det er slik som gjer meg glad. Det er så altfor mange som er redde for å gjere noko godt i frykt for at ein kanskje kan bli utnytta seinare.

Kjapt oppsummert kan eg seie at eg stortrivs både med å ete på fin restaurant med dukar, glas og bestikk, og med å ete nygrilla fisk med hendene, men det er jo ikkje tilfeldig når det er sistnevnte besøk eg vel å blogge om.

Enkel, men svært god servering. 

onsdag 16. oktober 2013

MI FØRSTE HØYTIDSFEIRING BLEI EI MUSLIMSK


...men historien som ligger til grunn for feiringen finner du i GT også. Historien som markeres er nemlig den om da Abraham skulle ofre sønnen sin, men i stedet fikk ofre en sau. GT forteller at sønnen var Isak. Koranen nevner ikke navn, og de fleste muslimer regner derfor med at sønnen var Ismael, han som Abraham fikk med tjenestekvinna Hagar.

Høytiden har et fint navn som jeg ikke har lært meg, for vi har bare omtalt den som sauefesten. I byen har det blitt solgt sauer som slaktes under festlighetene.
Her er det bare å kjøpe seg en sau.

Noen av de norske ungdommene her tok oppfordringen alvorlig, så nå går "Esau" og gresser like utenfor her.
Esau har fått noen bonusdøgn og lever nå det gode liv på plenen like utenfor.  

I forbindelse med feiringen har mannen som tradisjonelt både var religiøs og politisk leder i byen, Lamidoen, et arrangement som kalles Fantasia. Dette er et slags show med tradisjonelle kostymer  og drakter, hester, musikk og dans. Showet har egentlig ikke noe direkte med høytiden å gjøre, men det arrangeres ofte i forbindelse med høytidene. Slik har i alle fall jeg forstått det. Under får dere en liten filmsnutt fra showet.







Jeg tror dette var Lamidoens hest. Utkledd til det ugjenkjennelige kan man vel nesten si.


Vi fikk også omvisning i flere bygninger som tilhører Lamidoen. Selv om han har en mer symbolsk stilling nå enn det han har hatt tidligere, så  kan han fortsatt fungere som dommer i mindre saker, og han har en sterk posisjon i samfunnet.

Vi har med oss egen omviser rundt, og Gilbert fungerer som tolk.

Noen av oss reiste også tilbake om ettermiddagen og fikk sett kvinnene som dansa for Lamidoen. I og med at han har 4 koner, 3 konkubiner og 35 barn allerede, så kan jeg ikke tenke meg at han kan være så veldig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Likevel vrikka damene på hoftene som bare det. Vi norske holdt oss klokelig i bakgrunnen. Oppvisningen foregikk inne på Lamidoens område. Her får dere en liten smakebit:






fredag 27. september 2013

HAR KJØPT MEG HØGE HÆLAR OG "BLING BLING"


Før eg reiste fra Norge så måtte eg ta ein del valg i forhold til kva klær, sko og anna tilbehør eg skulle ta med. Eit av valga eg meinte var lett var kva sko eg skulle ta med, men det var før eg visste betre.
Som eg rekna med så er det her ytterst få stader der det er asfalt. For det meste er det hardpakka jord som blir glatt når det regnar og støver når det er tørt. Når premissene er slik så tar ei fornuftig, nordisk kvinne med seg flate, solide sko, ikkje høge hælar.

Men så var altså sko som skulle bli det som først fekk meg til å føle meg utanfor. Hudfargen gløymer eg lett, går jo ikkje rundt med speil. Klærne mine skil seg forsåvidt ut fra det majoriteten brukar, men det er fleire som kler seg omtrent som meg. Sko derimot, der skil eg meg ut.

Ikkje sånn i det daglege. I kvardagen skor meg omtrent som dei fleste andre. Men søndagen, i kyrkja, der skal det være hælar. Ikkje berre tynne, høge, stiletthælar, sjølv om ein finn det og. Nei, der er hælar i alle slags variantar, tynne, tjukke, høge, lave, kile...du finn dei alle.

Det er skoa eg har hengt meg mest opp i, men her finn du og hairextension og tånegler  i alle regnbogens fargar. Øyredobbar som matchar klærne, stoff som glinsar og fargar som viser godt igjen. Eg kosar meg stort når eg kan sitte og studere folk i smug. Nokre vil kanskje meine at det ikkje er det ein skal drive med under gudstenesta, men eg forstår jo ikkje fransk likevel så då er de først og fremst augene som får sitt.

Enden på visa har blitt at eg har gått til innkjøp av svarte pumps med ein litt høg gullfarga hæl. Dei var brukte, og eg kjøpte dei på gata. Gler meg stort til å spankulere rundt i dei. Nå er med i gjengen.



Lite sko og "Bling bling" på desse bileta, men de får i alle fall eit inntrykk av fargane. Skal ta fleire bilete av folk når eg kan kan språket betre og kan forklare dei kvifor eg vil fotografere

onsdag 11. september 2013

Utdanning for hørselshemmede - Det Norske Misjonsselskap (NMS)

SKEPTISK TIL MISJON OG SÅNN...?

Det er i såfall helt i orden, du er i din fulle rett.
Men noen av dere har kanskje, som meg, ikke helt fått med seg utviklinga de siste 30 åra.

Jeg var vel en av mange som i barndommen hørte om misjonærer som reiste rundt og fortalte "hedningene" om Jesus. Sjøl har jeg vel aldri hatt så mange negative tanker rundt dette, men jeg kan forstå at andre har hatt det. Jeg kan også se det problematiske i at "den hvite mann" reiste rundt med pengene sine og fortalte resten av verden hva de burde tenke og tro, og hva som var riktig og galt.

Det har nok sikkert vært slik mange steder også, men jeg tør påstå at misjonærene var "barn av sin tid"den gang, og at de også er det nå.  Med det mener jeg at respekten for andre kulturer og livssyn står minst like sterk hos en misjonær som hos nordmenn flest. Sannsynligvis sterkere også i mange tilfeller.

Når det gjelder å "tre troen ned over hodene på folk" så tror jeg virkelig en ville slitt med å få det til i Kamerun nå. Jeg har fått inntrykk av at dette er et veldig religiøst samfunn, kristne og muslimer lever side om side og samtidig har nok mange en tro som også er påvirket av annen tradisjonell tro.

Kirka her er fullt ut i stand til å drive misjon på egenhånd. Misjonsselskapet samarbeider med kirka og støtter prosjekter økonomisk eller ved rådgiving. En har ikke samme erfaring med organisasjonsbygging, styrearbeid, demokrati, likestilling ol. her som det vi har i Norge. Det er områder der vi kan bidra. Dessuten er helse og utdanning områder der misjonen tradisjonelt har bidratt mye.

Siden jeg hjemme i Norge arbeider på en skole med flere hørselshemmede elever ble jeg ganske rørt av en liten filmsnutt fra en skole for hørselshemmede som NMS/kirka her driver. Siden jeg ikke fikk til å legge inne en link her, så kommer filmen som eget innlegg like over/under dette:-) (Datakyndig er jeg ikke.)

Jeg skal ikke forsvare alt som har blitt og antakelig fortsatt blir gjort i misjonens navn, men jammen blir det gjort mye positivt også. Det var bare det jeg ville få frem.





fredag 6. september 2013

SOMMARFUGLMASSAKREN

Ein av butikkane på "kjøpesenteret mitt" (trappa mi) sel bilete som fasinerer meg og gjer meg litt uvel på same tid.

Bileta er nemlig laga av vingene på sommarfuglar. Klarer ikkje fri meg frå tanken på alle dei vakre sommarfuglane som måtte ofre seg for at eg skulle kunne kjøpe bilete. 

Fasinasjonen var uansett sterkare enn ubehaget eg kjende, så to bilete ligg for øyeblikket  i eit skap og vil vel sannsynligvis uansett bli øydelagde i bagasjen når eg skal heim.

Ser du godt etter så ser du enkeltvingene som ligg tett i tett:


Eg måtte be kollegaen min om å spørre korleis selgaren fekk tak i sommarfuglane. Han fortalte at han først legg ei banan under eit teppe. Dette vil tiltrekke seg mykje sommarfuglar som kjem og set seg på teppet.  Deretter kler han seg i beskyttelsesdress og maske, og så gassar han dei. Må ha gått med ein del her, så eg får verkeleg ikkje håpe at dei er utrydningstruga. 

KJØPESENTER PÅ TRAPPA

I likhet med flere kvinner i nær familie og vennekrets, så  jeg ingen skikkelig kvinne. Jeg mangler nemlig det berømte shopping-genet. Shopping er rett og slett slitsomt og må utsettes til dager da jeg har lite annet energikrevende arbeid. Etter det jeg har forstått så er ikke dette en særlig feminin side av min personlighet.
Verst av alt er kjøpesenter. Å vandre rundt, innestengt i et stort bygg med kunstig lys og et jevnt surr er noe som gjør meg trøtt og gretten.
Samtidig så må jeg inrømme at jeg, som nordmenn flest, er en ekte materialist. Klær og "ting og tang" er gøy det, og blir jeg først presentert for varene så kjøper jeg mye, og det gjøres i rekordfart.

Derfor er jeg redd mitt år i Kamerun kan bli en dyr fornøyelse. Her kommer nemlig butikkene hjem til deg og sprer det de har å selge ut på trappa.  Gjerne flere hver dag, noe som selvfølgelig ikke er bare moro, men akkurat nå fokuserer jeg på det positive.

Vareutvalget er variert: Bananer, avocado, mango, ananas, appelsiner, tomater, kål, peanøtter, youghurt, saft, nysteikte horn eller brød, malerier, skulpturer, smykker av alle slags materialer , billedrammer osv. Dette har jeg i alle fall blitt presentert for til nå, og da har jeg bare bodd her tre uker.

Under ser dere årsaken til mine økonomiske bekymringer. Da dette bildet ble tatt hadde jeg bare vært her i to uker, og dette hadde jeg kjøpt. (Resten har jeg spist).
Det sier seg selv at jeg vil få problemer både med økonomien og med pakkingen til hjemturen dersom dette tempoet holder seg.  



 Jeg kan jo ikke komme hjem uten den obligatoriske masken. Ellers anbefaler jeg venner og  familie om å forberede seg på noget etnisk inspirerte gaver neste år. Kan jo ikke ha alt selv. 






søndag 25. august 2013

PRINSESSA PÅ ERTA

Det er berre å innrømme; eg trur eg er litt sart. Ikkje mentalt eller sjelelig, men reint fysisk. Og eg legg skulda på familie, venner og meg sjøl, som alle har vore med og gitt meg "dårlege" vanar.

Eg eig nemleg ikkje uthaldenhet i desse omgivelsane. I dag måtte eg gå ut frå kyrkja midt i gudstenesta, eg vaknar og flyttar rundt i senga om natta, og eg vrir meg og skiftar sittestilling heile tida når eg sit i ein stol.
Årsak: eg er godt vant. Heime er det puter, tepper, pleidd, polstring, vatt, fleece, madrass på madrass osv. Og eg elskar det. Eg elskar å legge mjukt oppå mjukt og så synke ned mellom puter, tepper og dyner. Eg elskar å breie over meg eit mjukt pleidd og legge ei ekstra pute bak ryggen.

Då er det ikkje enkelt å sitte på harde trestolar, eller kyrkjebenkar i timesvis. Heller ikkje å sove natta gjennom på ei madrass som følger kroppen såpass at det neppe er meir enn 2 cm mellom meg og sengebunnen der eg er på mitt tyngste. Sofaputene klarer heller ikkje halde meg på plass i mange timar.

Eit av måla for i år må altså være å bli meir uthaldande. Eg trener på dette det meste av tida, men blir det for mykje for meg så tar eg litt fri frå treninga og går og set meg i kontorstolen min. Den har god polstring den:-)


JODA, NOE ER LITT SKUMMELT


-Er det ikke noe som er skummelt da? fikk jeg spørsmål om nettopp. - Eller ekkelt?
Og jo, det er det. Jeg er ikke en veldig reisevant person som snakker mange språk, er trygg og selvsikker i hver en situasjon og som synes absolutt alt er spennende eller en utfordring.

Også i Norge har jeg opplevd at det er litt skummelt å flytte til et nytt sted, spesielt når det blir natt og det i tillegg er et gammelt hus med nye, ukjente lyder. Her i Kamerun er jo lydene enda mer ukjente.

Det å skru på lyset i et mørkt rom har jeg kjent kan være litt ubehagelig. Tenk om det skulle være noe der. Kakerlakker, slanger, firfisler (som jo egentlig er ganske fine) eller noe annet jeg ikke er vant med. Merker at det blir lettere for hver dag som går, og i dag kikka jeg faktisk under senga for første gang:-)

Innimellom lurer jeg også på hva menneskene rundt meg tenker om meg. Synes de det er spennende med noen utenfra, eller oppleves jeg provoserende for enkelte? I Norge finnes det jo mennesker som blir provosert og som avskyr  på grunnlag av hudfarge. Er det mange her som tenker på samme måte? Jeg er jo så veldig synlig her. Dette er tanker som gjerne kommer når det er mørkt.
For det er absolutt ingenting i hverdagen som tyder på at menneskene rundt meg synes ille om meg. Ingen stygge blikk eller dårlig behandling. Nesten litt vanskelig å tro. Skulle ønske jeg kunne garantert samme behandling av dem dersom jeg inviterte dem med meg hjem.

Hadde også en slitsom natt nylig. Tidligere den dagen hadde vi snakka litt om at en kanskje burde holde seg unna grenseområdet til Nigeria. I tillegg begynte jeg den kvelden på ei bok av Liza Marklund som handler om kidnapping av europeere i Afrika. Da jeg i halvsøvne hørte bønnerop som, sannsynlig-vis på grunn av vindretningen, hørtes ekstra høye og aggressive ut, så satte det i gang et utbrudd av svært livlig fantasi. Ikke gode fantasier sådan. Samtidig visste jeg at det var nettopp fantasier det var.

Så joda. Innimellom er det litt skummelt, og noe er også litt ekkelt. Av og til må jeg argumentere overfor meg sjøl og innse at frykten er irrasjonell. Andre ganger må jeg innse at det kan være noe reelt i det jeg frykter, men at jeg i alle fall kan ta mine foroldsregler.

onsdag 21. august 2013

Å HA HUSHJELP

Latter og himling med øynene, det var min første reaksjon da jeg ble spurt om jeg skulle ha hushjelp i Kamerun. Tanken på at det kunne være aktuelt hadde ikke slått meg en gang. Jeg bor jo alene, og husarbeidet er vanligvis overkommelig, selv om det til tider ikke virker slik.

Men det skal innrømmes at det var mye jeg ikke hadde tenkt på.
Hva gjør man når man ikke kan kjøpe ferdig kjøttdeig, koteletter eller fileter på butikken? Jo, da går man på markedet og sier hvilke deler av dyret en vi ha. Så får en noen store stykker som en deretter tar hjem for å mørne det og bearbeide det. Er ikke gjort på en ettermiddag det.

Når en i tillegg må stryke alle klær som har tørket utendørs pga. mulige larver, må koke og rense alt drikkevann mm. så sier det seg selv at det tar mye mer tid enn hjemme i Norge.

Uvant er det likevel. Jeg synes ikke det er særlig behagelig å spise middag alene i stua mens det står ei dame og rydder på kjøkkenet mitt. Er usikker på om jeg ønsker å bli vant med det også, men jeg må jo også ta med i betraktningen at Chantal, som hushjelpen heter, sannsynligvis hadde vært uten arbeid om hun ikke hadde stått på kjøkkenet mitt. Det hjelper, men føles likevel rart.

Her er kjøleskapet fylt opp av kjøtt. Dersom jeg ikke har misforstått, så ligger det altså nå og mørner, og senere skal det bli fileter, kjøttdeig og pålegg. Skulle ha for en stund tenker jeg. 

PÅ PLASS I KAMERUN

Endeleg er eg på plass i Ngaoundere i Kamerun. Ein fantastisk plass er inntrykket mitt til nå. Kontrastane mellom det kaotiske inne i sentrum og det avslappa rolege her inne på stasjonen er store. Eg skal prøve å filme litt frå trafikken i sentrum ein dag og vise korleis det fungerer på veiene her. Du skal vere bra vågal om du set deg bak rattet første dag i byen.

Dersom eg skulle bu inne i sentrum trur eg det ville vore ein vel stor overgang fra rolige "Bakarøynå" i Haugesund. Må innrømme at det er godt å kunne få roe litt ned her inne på stasjonsområdet der det er  store grønne områder og lite trafikk.

Samtidig er det ikkje heilt stille her heller. Like på andre sida av muren ligg det ein bar, og me får med oss mykje musikk utover natta. Innimellom høyrer me bønnerop frå minareten i moskeen, eller kyrjeklokker frå ei av kyrkjene. I tillegg er det eit fugleliv som til og med kan få meg til å legge meg tidleg om kvelden. Utruleg mykje kvitring grytidleg på morgonkvisten, og ein av dei høyrtes helst ut som ein slags alarm. Tar vel ikkje mange dagane før eg søv over det heile.
Her bur eg. Halvparten av ein tomannsbolig. Gitter foran vinduer og myggnett foran både vinduer og dører. Fin plass. 

Må vel innrømme at sola har falma møblene litt meir enn kva som kjem fram her på bildet, men eg er nøgd med stova mi eg. 

torsdag 1. august 2013

Å PAKKE

Pakkingen skiller seg litt ut fra det jeg vanligvis er vant med.
Dopapir til togturen og tau til å henge opp myggnettet med på hotellrommet den første natta, det er ikke det jeg vanligvis har i bagasjen. Naturlig nok er ikke shampoo for nordisk hår og solkrem med faktor så veldig lett å oppdrive heller.
Ellers har jeg forstått at apoteket har det meste, men jeg tar ikke sjansen på at de har fluortablettene mine.
Klærne bør helst dekke knær og skuldre, det er jo også noe en bør ha i bakhodet når en stapper i kofferten. Litt posemat har blitt anbefalt av flere med erfaring.
Jeg har allerede sendt av gårde ei lita tønne med mye forskjellig. I den pakka jeg toalettartikler, tørrmat og ikke minst bøker. Resten har jeg planer om å få plass til i to kofferter. Skal bli spennede å se om det går.

torsdag 18. juli 2013

SOLHATT

Det er viktig å verne hovudet mot sola, seier alle. Og kva er vel betre, når det regnar og er grått ute, enn å leite fram ein solhatt til meir solrike dagar. Har sett på bilete av Karen Blixen og på Meryl Streep i "Mitt Afrika", og dette er det næraste eg kom. Nå vil kanskje fleire innvende at det nok finnes eit større og betre utvalg av hattar i Kamerun enn i skuffene heime, men shopping står ikkje først på lista over gjeremål når eg kjem fram.

tirsdag 16. juli 2013

OPPSTART

Jeg har aldri blogget noe som helst før, men i og med at jeg nå snart skal ut og reise så var det på tide å prøve seg. Var heldig og fikk besøk av Cathrine en regnfull dag i Skagegata, og nå er jeg i full gang. Trengte litt hjelp for å si det sånn.



Skagegata en regnfull julitirsdag. Ser bedre ut i solskinn, må innrømme det.