tirsdag 3. juni 2014

DETTE HAR JEG LÆRT...

På skolen må barna ofte skrive slike læresetninger for å overbevise seg selv og andre om at de faktisk har lært noe. Tror jammen jeg skal prøve det samme. Frisker opp med litt bilder innimellom. Dersom bildene i noen tilfeller skulle passe til teksten, så er det ikke tilsiktet.


1. Jeg har lært at det er alfor lett å snakke om "DE," som en ensartet gruppe, både om det er snakk  om kamerunere, nordmenn, amerikanere eller andre, og en trenger ofte bare et par eksempel 
før en mener å kunne se et mønster.



2. Jeg har lært at vi i Norge har et fantastisk sikkerhetsnett rundt oss. 
3. Jeg har lært at det i en by kan ”bygges” opptil flere rundkjøringer i løpet av en juleferie.



4. Jeg har lært at en by kan gå fra å være skitten til å bli ganske rein simpelthen ved å forby plastposer.
5. Jeg har lært at det å pille seg i nesa mens en snakker med andre slett ikke blir oppfatta som uhøflig alle steder. 





    6. Jeg har lært at det slett ikke alltid er lett å være rikere enn de fleste rundt seg.                                      
    7. Jeg har lært at  ”rett på sak”-effektiviteten som noen av oss nordmenn er så opptatt av, kan virke 
          heller uhøflig på andre.


   8. Jeg har lært at mørk hud kler nesten alle farger, og at farger er gøy.
   9. Jeg har lært at parykker og løshår også er veldig gøy.
  10. Jeg har lært at kulturene i Norge og Kamerun kanskje er to ytterpunkter i forhold til det å eksponere ei gudstro.

1
  11. Jeg har lært at troen på magi fortsatt står sterkt blant mange. 
  12. Jeg har lært at det finnes steder i Afrika med et meget behagelig klima for en nordmann.
  13. Jeg har lært at det, til en viss grad, går an å venne seg til ulike småkryp, til og med store, ekle insekter.

  14. Jeg har lært at også veldig fattige mennesker ofte er ærlige, stolte og prinsippfaste
  15. Jeg har lært at barn kan oppleve å få være til nytte i hjemmet og i familien.
  16. Jeg har lært at jenter gjerne får oppleve dette i MYE større grad enn gutter.


   17.  Jeg har lært at kabba (en kjolemodell) i likhet med ”one pice”, er et ukledelig klesplagg som du likevel skjønner poenget med når du først får det på deg.
  18. Jeg har lært at kamerunere ikke nødvendigvis er spesielt musikalske i utgangspunktet, men mange tør både å prøve og å eksperimentere, og øvelse gjør som kjent mester. 
  19.  Jeg har lært at trommer alene kan fungere like godt som et helt band.


  20. Jeg har lært at uttrykket ”African time”, som i veldig forsinka, slett ikke er tatt ut i fra løse lufta. Samtidig har jeg blitt fortalt at det normale i Nigeria er å være veldig presis. Såpass at du i ditt eget bryllup risikerer at sermonien starter uten deg, om du er seint ut. 
  21. Jeg har lært at det er like dumt å tro at en gjennomsnittlig kameruner er ekspert på det meste i eget land, som det er å tro at du kan stoppe en tilfeldig nordmann på gata, be om en fornuftig analyse av den økonomiske og politiske situasjonen i Norge og faktisk få det.

22. Jeg har lært at du egentlig ikke har tid til å pakke de siste dagene i Ngaoundere, Kamerun. Da må du ta imot besøk. Mye besøk!

Forhåpentligvis har jeg lært mye mer. Det vet jeg egentlig at jeg har. Ikke minst om meg selv og om Norge. I tillegg har jeg faktisk klart å skrive en blogg året gjennom. Der har jeg overraska meg selv. Men nå er det over. Skriver dette på flyplassen i Paris. Må nok poste det hjemme. Det har vært veldig motiverende å høre at folk faktisk har lest det jeg har skrevet, så takk for det og takk for meg. 

tirsdag 27. mai 2014

SÅ TØFF DU ER SOM TØR Å KJØRE

Den kommentaren har eg fått fra besøkande nokre ganger dette året. Eg lurer litt på om menn på min alder ville fått samme kommentar, men det er ei heilt anna sak. Kjekt å få skryt uansett.
Trafikken er noko av det som først gjer inntrykk når ein kjem til Ngaoundere, og ein bør kanskje ikkje sette seg bak rattet første dagen dersom ein ikkje har vore her før.
Det skjer så mykje rundt ein heile tida, så om ein i tillegg skal finne ut kor ein skal, blir det heller vanskeleg.

Her ser de eit klipp som illustrerer litt av det eg meiner. Heldigvis og dessverre, har eg jo vidare vinkel med augene, så eg får jo med meg endå meir.

video

Det skjer noko rundt ein heile tida. Ein kan lett falle for fristelsen til å prøve å få med seg alt. Det går ikkje. Ein må fokusere på si eiga kjøring. At det stadig vekk kjem "mottoar" opp på både høgre og venstre side av ein, det kan ein ikkje fokusere på. Så lenge du sjølv ikkje gjer noko uventa, så har dei på motorsykkel jevnt over god kontroll.
Samtidig har eg høyrt frå sjukehushald at dei, berre på det eine sjukehuset,  gjennomsnittleg får inn 8 skader som skuldast ulykker med "motto", kvar dag. Eg tviler ikkje på at det stemmer. Det er ikkje uten grunn at me her på stasjonen har ein uskreven regel om at at me ikkje får ta motto.

Alle dei som kjører rundt på motorsykkel med vest og nummer på seg, har løyve til å kjøre taxi. Dette er den alminnelige framkomstmåten her i byen.
Det er tett med trafikk og få reglar som blir fulgte. Likevel vil eg ikkje kalle kjøringa her agressiv på nokon måte. Høyrer du tuting er det enten ein sint europear, eller ein kameruner som berre gjer deg oppmerksom på at nå kjører han forbi.

Det er mange hensyn å ta når ein kjører bil her. Fortau finnes ikkje, og vegbanen blir også brukt til frakt av f.eks materialer, madrasser, møbler , sauer osv. Dette skjer oftast ved bruk av ei kjerre, eller at ein held det i fanget eller over hovudet, sittande bak på ein motto.
Å vere fotgjengar her er heller ikkje lett. Det var lenge meir skummelt å krysse gata som fotgjengar, enn å kjøre rundt i tett trafikk.


video

For venner og kjente heime i Norge, kan eg muligens bli ei pest og ei plage dersom dei byrjar å klage på stygge veier. Eg har prøvd å filme frå turar ut av byen, men kameraet har hoppa slik i handa mi at det ikkje har vore mogleg. Veldig spennande å kjøre på slike veier…ei stund. Deretter er det berre tidkrevande. Men problemer med at folk sovnar bak rattet er nok ikkje-eksisterande på desse veiene.

Til slutt vil eg laste opp ein snutt som viser korleis det ser ut dei første 200 meterane når me kjører ut frå stasjonen. Kanskje enkelte tykkjer det er kjekt å sjå korlei det ser ut i området.

video

lørdag 17. mai 2014

JA, VI ELSKER 17.MAI


Jeg hadde ikke planlagt å blogge om 17.mai, men jeg har hatt det så gøy at jeg forteller litt likevel.
Tidligere 17.mai feiringer her i Ngaoundere har variert i form alt etter hvor mange nordmenn som har vært her og hvem som har vært her.
I år var det ungdommene som planla feiringen, men innholdet var vi sammen om å gjennomføre..

Det var noen norske besøkende på stasjonen i år, så vi startet med flaggheis og frokost og tale for de norske.
Flagget festa vi i enden på en lang stang som en vanligvis bruker til å "plukke" mango med. Denne festa vi så fast i fotballmålet. Vi sang selvfølgelig "Ja vi elsker," og undertegnede spilte trompet. Jeg gikk jo tross alt i korps og spilte baryton for omtrent 30 år siden og dermed var jeg den som var best kvalifisert.

Noen er på besøk, noen på en liten jobbvisitt, noen er snart ferdige med arbeidsåret og noen skal bli værende. 17.mai må jo uansett feires. Komiteen har fått sydd seg drakter for anledningen. At det ser ut som et finsk flagg på rød bakgrunn er fullt og helt skredderen sin feil.








Veldig mange lokale har vært med på feiringen tidligere, og når dagen i tillegg er 3 dager før deres egen nasjonaldag, så er den lett å huske. Det var gratulasjoner å få fra vi sto opp.
"Ettåringene" her er involvert i noe som heter musikklubben. Det er et barnekor, men i og med at de også spiller trommer, danser, dirigerer mm. så er nok musikklubb et bedre navn.
Musikklubben var invitert til å være med, og hadde på forhånd lært seg et vers av "Ja vi elsker".
De ledet an i toget, og like bak kom vi norske, folk fra nabolaget, lokalt ansatte og deres barn m.fl. Et skikkelig skrangleorkester med mye rytme og mindre melodi.

Må prøve å få med noen filmsnutter for å gi en liten pekepinn:
video
video
video

Som seg hør og bør var det leker og aktiviteter da toget var over.
Sekkeløp... selvfølgelig. 

Eggeløp... selvfølgelig.
Det er vanskelig  kjøre trillebår når den som sitter på må forklare veien. 

































Heller ikke i Kamerun har man en feiring uten noe å spise. Vi hadde bakt kaker som bare det. 
"Nå er det mat"



Semplice, svært korrekt antrukket for anledningen, holdt styr på køen.
To stykker til hver. Alle må få!





Og med det avsluttet vi feiringa. Mens vi spiste begynte skyene å samle seg over oss og tordenet buldret. Ganske vanlig på denne årstida, så vi var ikke helt uforberedt. Litt etter at alle hadde gått, så slo regnet i bakken. Passende ryddevær.




lørdag 3. mai 2014

HIPP HURRA FOR 1.MAI

Eg har aldri hatt noko spesielt forhold til 1.mai. Eg trur det er ganske vanleg for slike som meg; oppvaksen på landsbygda med foreldre frå bonde og fiskarslekt. Eg har aldri feira dagen tidlegare, men det var før eg kom til Kamerun.

Eg har forstått at det er enkelte dagar som er mykje større her enn heime i Norge. Dette gjeld spesielt  8.mars og 1.mai. Berre datoane er jo nok til å få enkelte i Norge til å sjå rødt. Slik er det ikkje her. Her opplevde eg 1.mai mest som ei feiring av arbeidet og av arbeiderane og at ein var stolt og glad over å kunne vere med.
Eg og Chantal er klare for feiring. 
"Uniformen" til dette firmaet forsterkar vel mitt inntrykk av; festdag meir enn kampdag.
Det kan vere mange nyansar her som eg ikkje har fått med meg, eg kan berre skrive om korleis eg opplevde dagen.
Kvifor dagen har ei slik form har eg fundert ein del på. Her burde jo vere meir enn nok å demonstrere for og imot. Svært mange er jo utan arbeid, og dei som har arbeid manglar ofte ordningar som sikrar dei  f.eks ved alderdom eller sjukdom. Er du likevel så heldig å ha arbeid i ei litt større bedrift, så har du eit sterkt stillingsvern har eg blitt fortalt. Rettsvesenet har henta mykje frå det franske systemet. Dette er igjen noko eg har blitt fortalt, så for all del; ikkje bruk meg som kjelde om du skal skrive "fakta om Kamerun".

Litt andre trafikkreglar, men bare for i dag. 
Her på stasjonen møttes alle ansatte om morgonen og hadde litt kaffi og brød saman før me kjørte til festplassen i byen. Vanlegvis har arbeiderane blitt sponsa med ei T-skjorte, men i år blei det litt ekstra sponsing frå fleire, så det blei "uniformar" i stoff med påtrykt NMS-logo.

Etter ein del venting på festplassen, så fekk me marsjere (defilere) forbi alt fintfolket på tribunene, og alle andre som hadde samla seg for å sjå. Eg hadde planar om å ta ein kikk opp mot tribuna og kanskje vinke til kjente, men eg skjøna raskt at det ikkje var eit alternativ. Strenge millitære og politifolk vinka oss inn på dei oppteikna linjene og viste oss tydeleg korleis me skulle strekke ut armar og bein for å marsjere skikkeleg. Eg må innrømme at eg blei litt fnisete, men eg marsjerte prikkfritt.
Her har vi stilt opp og er klare til å marsjere. 

Då marsjeringa var over reiste me tilbake til stasjonen i samla flokk. Dei fleste ansatte hadde hatt litt dugnad på plassen nokre dagar før, for på den måten å tjene pengar til middag. I tillegg hadde, som vanleg, nokre av hushjelpene hatt ein lang ekstradugnad dagen før, og laga all maten. Vi avslutta altså dagen her på arbeidsplassen med eit stort og godt måltid og i tillegg hadde eg tatt bilder av dei aller fleste ansatte og viste desse på storskjerm. Fantastisk å få vise noko slik for folk som ikkje har blitt så blaserte at dei knapt orkar å trekke på smilebandet. Her sto stemninga i taket.
Her er nesten heile gjengen samla. Flotte kollegaer. 

lørdag 29. mars 2014

HJERTESAKEN MIN


Alle vi norske som bor her på stasjonen har engasjert oss i noe eller noen under oppholdet.  Hvem eller hva vi har engasjerer oss i, det varierer veldig.
For meg har det blitt "gateguttene".  Først føltes det som om de var nokså tilfeldig at det ble slik, men når jeg tenker på hvilke retninger jeg har valgt i livet, så er det kanskje ikke så tilfeldig likevel.

Allerede etter noen uker her på stedet så ble jeg presentert for Josepha. Han er en helt alminnelig mann som forsørger kone og tre barn ved å gå rundt og selge puslespill, duker, skåler, bilder mm.
Dette blir han ikke rik av, langt derifra. Likevel har han tre dager i uken i to-tre år reist ned til jernbanestasjonen der mange av byens hjemløse gutter bor. Der har han kjøpt frokost til dem hjulpet dem med hverdagsproblemer og snakka med dem om livet og om Gud. Dette har han brukt sine egne penger på, i tillegg til penger gitt av tilfeldige som har sett verdien av det han har gjort. Kona støtter han heldigvis, hvis ikke kunne han ikke brukt så mye tid og energi på arbeidet.


Dette er samlingsstedet vårt. I tørketiden er det også her mange av dem sover, lager mat, krangler osv.  I regntiden kryper de inn under et halvtak.


Etter å ha blitt med Josepha en søndag morgentidlig i høst, så har jeg nå, helt frivillig, stått opp klokka 7.00 hver søndag for å bli med til guttene. De to andre dagene er jeg på jobb, så da er det ikke mulig.

Etter nyttår så har det vært ca 45 stk til stede hver søndag. De fleste har i alle fall en av foreldrene i live, men de er blitt "kastet ut" eller har gått frivillig fordi foreldrene ikke har råd til å ha dem, ikke er i stand til å ta seg av dem, er i overkant glad i å bruke makt, har funnet seg en partner som ikke liker stebarnet osv. Vi kjenner jo til mye av det samme i Norge. Forskjellene er kanskje at her har du ikke noe sted å be om hjelp, det har du i utgangspunktet i Norge. Samtidig er det ikke like uvanlig å være i en slik situasjon her i landet, så kanskje de ikke føler seg like stigmatisert. Jeg vet ikke. Uansett er konsekvensene ofte rusmisbruk og kriminalitet og et brutalt liv i et hierarkisk system både i Norge og i Kamerun.



                                                                  
Guttene sitter på bakken der de også sover. De kommer og går litt mens samlingen pågår, men de er egentlig overraskende veldisiplinerte.

Den yngste jeg har truffet her var bare 6 år. Han var der heldigvis bare ei lita stund. Elles så er de fleste mellom 10 og 19 år. Det er en del utskiftninger, men noen av guttene har vært der siden jeg begynte å bli med i september. At så mange er så smilende og hyggelige synes jeg er helt utrolig. Jeg blir mottatt  som ei dronning hver søndag.

De fleste syntes det var veldig gøy  å bli tatt bilde av. En reklamerer til og med for Nautilus på Hamar.

Den første gangen jeg var med ble jeg plassert på en benk, og ble klappa for og takka igjen og igjen. Utrolig ubehagelig. Jeg fikk formidla at det ikke helt passa for meg, så nå er det jeg som går og kjøper mat og deler ut den. Innimellom har vi med oss kjeks eller  bananer eller noe annet, og det er veldig populært. 

Akkurat nå er det jeg og min kollega Laila i tillegg til noen av våre venner hjemme i Norge og noen besøkende her, som finansierer mat mm. 
I og med at "inntekten" nå er stabil så har Josepha fått frigitt tid til å følge opp guttene på andre måter. Han kjøper såpe slik at de får vasket kropp og klær, gryte som de kunne ha over bålet, han kjøper barbersaker og barberer hodet deres og for tiden prøver han å ordne alt det praktiske rundt det å kunne skaffe de eldste guttene identitetskort. Det må de ha f.eks for å få seg jobb. 

I det siste har vi også tatt med oss noen som har trengt legebehandling eller tannlege. Da går det gjerne noen timer og en del penger, men det har virkelig vært verdt det. 
Denne gropa i leggen hadde gutten hatt ei stund, og den ble verre. Han måtte møte på sykehuset daglig i over ei uke for behandling, og det klarte han. Foten har blitt bra og gutten har blitt blid.


Jeg kjenner at det å skulle reise fra disse guttene kommer til å gjøre vondt langt, langt inn i hjerterota. Heldigvis skal min gode kollega Laila bli værende her enda et år, så da kan hun forhåpentligvis være et slags bindeledd. Jeg håper virkelig at flere her oppdager hva Josepha gjør for byen og samfunnet her, og at de vil være med og hjelpe han. Det trenger både han og guttene. For egen del så både håper og tror jeg at jeg får besøkt alle sammen senere en gang. 

fredag 14. mars 2014

TING TAR TID

Kanskje husker du reklamen med den plettfrie dama som "forventer effektivitet". Det er synd å seie, men den dama hadde ikkje hatt noko her i Ngaoundere å gjere. Eg har mange godord å komme med når det gjeld byen og menneska her, men "effektivitet" er eit ord som kjem nokså langt ned på lista.
For all del, det finnes mange unntak, det gjer det forsåvidt alltid. Likevel er det best å gå ut i frå at ting tar tid. Då kan ein berre bli positivt overraska.

Kvar enkelt arbeidstakar er forsåvidt nett like effektiv som alle andre stader. Systemet derimot, kan ta knekken på ei utålmodig sjel. Hadde eg fått besøk heimanfra av ein med høgt blodtrykk og temperament, så hadde eg ikkje organisert felles utflukt til ein daglegvarebutikk, for å seie det slik.

Det er spesielt ein butikk som utmerkar seg. Der foregår handleturen slik:
Disk 1: Lever inn veska før du går og finn varene.
Disk 2: Varene slås inn i kassen. Du får summen muntlig.
Disk 3: Kvitteringen skrives ut og stemples. Du betaler.
Disk 4: Kvitteringen sjekkes opp mot varene i korga. Plasseres deretter i små plastposar.
Disk 1: Hent veska di.

Andre butikkar har ikkje så mange diskar, men dei har til gjengjeld kulepenn, rutebok, linjal, marg og dobbelsjekk av summen. "Ein kjapp tur i butikken" er rett og slett ikkje eit uttrykk det fell naturleg å bruke her i byen.
Et par variantar av kvitteringar. Begge grundig gjennomarbeida og sjekka. Eg er glad eg ikkje handler inn til ei stor husholdning.  
Det rare er kor raskt eg har klart å tilpasse meg dette. Det er berre å la tankane og blikket vandre, ingen grunn til å stresse. Berre ein gong har eg slete skikkeleg. Marg, linjal, hovudrekning og strek under summen fungerer nemleg ikkje særleg godt kombinert med akutt magetrøbbel.

søndag 2. mars 2014

HÅR

Hår har alltid fasinert meg, og her i Kamerun har jeg blitt enda mer opptatt av det. Selv er jeg kjedelig i hårveien og gjør sjelden noen sprell, men det er utrolig gøy å se hvilke muligheter som finnes.

Mennene regner jeg ikke med i det hele tatt i denne forbindelse. Variasjonen deres er fra glattbarbert til ca 5 mm lengde. Fint nok det, men ikke akkurat spennende.
Det finnes noen unntak, men da er de som oftest tilreisende eller innflyttere.
Flotte gutter, men hårsveisen er jo ikke akkurat noe å skrive hjem om. Det ser dere jo. 
Kvinnene har i utgangspunktet heller ikke så spennende frisyrer, men det er utrolig hva man kan kjøpe. Her finnes hair-extension i alle varianter; kort, langt, lyst, mørkt, fletter osv. Dessuten finnes det parykker og det jeg vil kalle tilleggshår, i alle slags fasonger og farger.
Da jeg møtte en bekjent en tid tilbake kommenterte jeg at jeg aldri tidligere hadde sett henne slik på håret. Nei det er ikke rart, jeg kjøpte det jo i dag, var svaret jeg fikk. Det er ikke ofte du får slike svar i Norge.
Dette håret hadde Delphin kjøpt samme dag. 
I Norge er mange opptatt av at extension eller parykker skal være mest mulig naturlige. Her brukes det nesten som vi ville brukt ei lue eller et hårbånd i Norge; en varierer fra dag til dag og det er ofte dagsformen eller dagens gjøremål som avgjør dagens hår.
Chantal varierer hele tiden. Dette er en variant med litt farger. 
Noen parykker ser faktisk så kunstige ut at jeg er usikker på om de blir regnet som en slags lue eller som parykk, men det er slike som på bildene over som er de vanligste.

Småjenter varierer med ulike former for fletting. Flettingen har da gjerne ulike, fantasifulle mønster og fasonger. I tillegg er det noen jenter som har helt kortklippet hår, og siden det ikke er så vanlig, så blir det spennende og flott det også.
Detter er jo en veldig søt og fargerik variant.
Som sagt finnes det extension i alle farger. Dvs. at du også finner noe som passer for oss nordiske. Jeg har prøvd meg på fletter uten extension en gang, og det ble virkelig ikke vakkert, men når en ser hvor flott det kan bli med extension, så blir en jo motivert til å prøve igjen.
Etter at du har beundret jordrotta må du ta deg tid til å beundre Mariannes fletter med extention.  Det gir meg lyst til å prøve en gang til, denne gang med extention.