HJERTESAKEN MIN

Alle vi norske som bor her på stasjonen har engasjert oss i noe eller noen under oppholdet.  Hvem eller hva vi har engasjerer oss i, det varierer veldig.
For meg har det blitt "gateguttene".  Først føltes det som om de var nokså tilfeldig at det ble slik, men når jeg tenker på hvilke retninger jeg har valgt i livet, så er det kanskje ikke så tilfeldig likevel.

Allerede etter noen uker her på stedet så ble jeg presentert for Josepha. Han er en helt alminnelig mann som forsørger kone og tre barn ved å gå rundt og selge puslespill, duker, skåler, bilder mm.
Dette blir han ikke rik av, langt derifra. Likevel har han tre dager i uken i to-tre år reist ned til jernbanestasjonen der mange av byens hjemløse gutter bor. Der har han kjøpt frokost til dem hjulpet dem med hverdagsproblemer og snakka med dem om livet og om Gud. Dette har han brukt sine egne penger på, i tillegg til penger gitt av tilfeldige som har sett verdien av det han har gjort. Kona støtter han heldigvis, hvis ikke kunne han ikke brukt så mye tid og energi på arbeidet.

Dette er samlingsstedet vårt. I tørketiden er det også her mange av dem sover, lager mat, krangler osv.  I regntiden kryper de inn under et halvtak.

Etter å ha blitt med Josepha en søndag morgentidlig i høst, så har jeg nå, helt frivillig, stått opp klokka 7.00 hver søndag for å bli med til guttene. De to andre dagene er jeg på jobb, så da er det ikke mulig.

Etter nyttår så har det vært ca 45 stk til stede hver søndag. De fleste har i alle fall en av foreldrene i live, men de er blitt "kastet ut" eller har gått frivillig fordi foreldrene ikke har råd til å ha dem, ikke er i stand til å ta seg av dem, er i overkant glad i å bruke makt, har funnet seg en partner som ikke liker stebarnet osv. Vi kjenner jo til mye av det samme i Norge. Forskjellene er kanskje at her har du ikke noe sted å be om hjelp, det har du i utgangspunktet i Norge. Samtidig er det ikke like uvanlig å være i en slik situasjon her i landet, så kanskje de ikke føler seg like stigmatisert. Jeg vet ikke. Uansett er konsekvensene ofte rusmisbruk og kriminalitet og et brutalt liv i et hierarkisk system både i Norge og i Kamerun.

                                                                  

Guttene sitter på bakken der de også sover. De kommer og går litt mens samlingen pågår, men de er egentlig overraskende veldisiplinerte.

Den yngste jeg har truffet her var bare 6 år. Han var der heldigvis bare ei lita stund. Elles så er de fleste mellom 10 og 19 år. Det er en del utskiftninger, men noen av guttene har vært der siden jeg begynte å bli med i september. At så mange er så smilende og hyggelige synes jeg er helt utrolig. Jeg blir mottatt  som ei dronning hver søndag.

De fleste syntes det var veldig gøy  å bli tatt bilde av. En reklamerer til og med for Nautilus på Hamar.

Den første gangen jeg var med ble jeg plassert på en benk, og ble klappa for og takka igjen og igjen. Utrolig ubehagelig. Jeg fikk formidla at det ikke helt passa for meg, så nå er det jeg som går og kjøper mat og deler ut den. Innimellom har vi med oss kjeks eller  bananer eller noe annet, og det er veldig populært. 

Akkurat nå er det jeg og min kollega Laila i tillegg til noen av våre venner hjemme i Norge og noen besøkende her, som finansierer mat mm. 

I og med at "inntekten" nå er stabil så har Josepha fått frigitt tid til å følge opp guttene på andre måter. Han kjøper såpe slik at de får vasket kropp og klær, gryte som de kunne ha over bålet, han kjøper barbersaker og barberer hodet deres og for tiden prøver han å ordne alt det praktiske rundt det å kunne skaffe de eldste guttene identitetskort. Det må de ha f.eks for å få seg jobb. 

I det siste har vi også tatt med oss noen som har trengt legebehandling eller tannlege. Da går det gjerne noen timer og en del penger, men det har virkelig vært verdt det. 

Denne gropa i leggen hadde gutten hatt ei stund, og den ble verre. Han måtte møte på sykehuset daglig i over ei uke for behandling, og det klarte han. Foten har blitt bra og gutten har blitt blid.


Jeg kjenner at det å skulle reise fra disse guttene kommer til å gjøre vondt langt, langt inn i hjerterota. Heldigvis skal min gode kollega Laila bli værende her enda et år, så da kan hun forhåpentligvis være et slags bindeledd. Jeg håper virkelig at flere her oppdager hva Josepha gjør for byen og samfunnet her, og at de vil være med og hjelpe han. Det trenger både han og guttene. For egen del så både håper og tror jeg at jeg får besøkt alle sammen senere en gang.