lørdag 29. mars 2014

HJERTESAKEN MIN


Alle vi norske som bor her på stasjonen har engasjert oss i noe eller noen under oppholdet.  Hvem eller hva vi har engasjerer oss i, det varierer veldig.
For meg har det blitt "gateguttene".  Først føltes det som om de var nokså tilfeldig at det ble slik, men når jeg tenker på hvilke retninger jeg har valgt i livet, så er det kanskje ikke så tilfeldig likevel.

Allerede etter noen uker her på stedet så ble jeg presentert for Josepha. Han er en helt alminnelig mann som forsørger kone og tre barn ved å gå rundt og selge puslespill, duker, skåler, bilder mm.
Dette blir han ikke rik av, langt derifra. Likevel har han tre dager i uken i to-tre år reist ned til jernbanestasjonen der mange av byens hjemløse gutter bor. Der har han kjøpt frokost til dem hjulpet dem med hverdagsproblemer og snakka med dem om livet og om Gud. Dette har han brukt sine egne penger på, i tillegg til penger gitt av tilfeldige som har sett verdien av det han har gjort. Kona støtter han heldigvis, hvis ikke kunne han ikke brukt så mye tid og energi på arbeidet.


Dette er samlingsstedet vårt. I tørketiden er det også her mange av dem sover, lager mat, krangler osv.  I regntiden kryper de inn under et halvtak.


Etter å ha blitt med Josepha en søndag morgentidlig i høst, så har jeg nå, helt frivillig, stått opp klokka 7.00 hver søndag for å bli med til guttene. De to andre dagene er jeg på jobb, så da er det ikke mulig.

Etter nyttår så har det vært ca 45 stk til stede hver søndag. De fleste har i alle fall en av foreldrene i live, men de er blitt "kastet ut" eller har gått frivillig fordi foreldrene ikke har råd til å ha dem, ikke er i stand til å ta seg av dem, er i overkant glad i å bruke makt, har funnet seg en partner som ikke liker stebarnet osv. Vi kjenner jo til mye av det samme i Norge. Forskjellene er kanskje at her har du ikke noe sted å be om hjelp, det har du i utgangspunktet i Norge. Samtidig er det ikke like uvanlig å være i en slik situasjon her i landet, så kanskje de ikke føler seg like stigmatisert. Jeg vet ikke. Uansett er konsekvensene ofte rusmisbruk og kriminalitet og et brutalt liv i et hierarkisk system både i Norge og i Kamerun.



                                                                  
Guttene sitter på bakken der de også sover. De kommer og går litt mens samlingen pågår, men de er egentlig overraskende veldisiplinerte.

Den yngste jeg har truffet her var bare 6 år. Han var der heldigvis bare ei lita stund. Elles så er de fleste mellom 10 og 19 år. Det er en del utskiftninger, men noen av guttene har vært der siden jeg begynte å bli med i september. At så mange er så smilende og hyggelige synes jeg er helt utrolig. Jeg blir mottatt  som ei dronning hver søndag.

De fleste syntes det var veldig gøy  å bli tatt bilde av. En reklamerer til og med for Nautilus på Hamar.

Den første gangen jeg var med ble jeg plassert på en benk, og ble klappa for og takka igjen og igjen. Utrolig ubehagelig. Jeg fikk formidla at det ikke helt passa for meg, så nå er det jeg som går og kjøper mat og deler ut den. Innimellom har vi med oss kjeks eller  bananer eller noe annet, og det er veldig populært. 

Akkurat nå er det jeg og min kollega Laila i tillegg til noen av våre venner hjemme i Norge og noen besøkende her, som finansierer mat mm. 
I og med at "inntekten" nå er stabil så har Josepha fått frigitt tid til å følge opp guttene på andre måter. Han kjøper såpe slik at de får vasket kropp og klær, gryte som de kunne ha over bålet, han kjøper barbersaker og barberer hodet deres og for tiden prøver han å ordne alt det praktiske rundt det å kunne skaffe de eldste guttene identitetskort. Det må de ha f.eks for å få seg jobb. 

I det siste har vi også tatt med oss noen som har trengt legebehandling eller tannlege. Da går det gjerne noen timer og en del penger, men det har virkelig vært verdt det. 
Denne gropa i leggen hadde gutten hatt ei stund, og den ble verre. Han måtte møte på sykehuset daglig i over ei uke for behandling, og det klarte han. Foten har blitt bra og gutten har blitt blid.


Jeg kjenner at det å skulle reise fra disse guttene kommer til å gjøre vondt langt, langt inn i hjerterota. Heldigvis skal min gode kollega Laila bli værende her enda et år, så da kan hun forhåpentligvis være et slags bindeledd. Jeg håper virkelig at flere her oppdager hva Josepha gjør for byen og samfunnet her, og at de vil være med og hjelpe han. Det trenger både han og guttene. For egen del så både håper og tror jeg at jeg får besøkt alle sammen senere en gang. 

fredag 14. mars 2014

TING TAR TID

Kanskje husker du reklamen med den plettfrie dama som "forventer effektivitet". Det er synd å seie, men den dama hadde ikkje hatt noko her i Ngaoundere å gjere. Eg har mange godord å komme med når det gjeld byen og menneska her, men "effektivitet" er eit ord som kjem nokså langt ned på lista.
For all del, det finnes mange unntak, det gjer det forsåvidt alltid. Likevel er det best å gå ut i frå at ting tar tid. Då kan ein berre bli positivt overraska.

Kvar enkelt arbeidstakar er forsåvidt nett like effektiv som alle andre stader. Systemet derimot, kan ta knekken på ei utålmodig sjel. Hadde eg fått besøk heimanfra av ein med høgt blodtrykk og temperament, så hadde eg ikkje organisert felles utflukt til ein daglegvarebutikk, for å seie det slik.

Det er spesielt ein butikk som utmerkar seg. Der foregår handleturen slik:
Disk 1: Lever inn veska før du går og finn varene.
Disk 2: Varene slås inn i kassen. Du får summen muntlig.
Disk 3: Kvitteringen skrives ut og stemples. Du betaler.
Disk 4: Kvitteringen sjekkes opp mot varene i korga. Plasseres deretter i små plastposar.
Disk 1: Hent veska di.

Andre butikkar har ikkje så mange diskar, men dei har til gjengjeld kulepenn, rutebok, linjal, marg og dobbelsjekk av summen. "Ein kjapp tur i butikken" er rett og slett ikkje eit uttrykk det fell naturleg å bruke her i byen.
Et par variantar av kvitteringar. Begge grundig gjennomarbeida og sjekka. Eg er glad eg ikkje handler inn til ei stor husholdning.  
Det rare er kor raskt eg har klart å tilpasse meg dette. Det er berre å la tankane og blikket vandre, ingen grunn til å stresse. Berre ein gong har eg slete skikkeleg. Marg, linjal, hovudrekning og strek under summen fungerer nemleg ikkje særleg godt kombinert med akutt magetrøbbel.

søndag 2. mars 2014

HÅR

Hår har alltid fasinert meg, og her i Kamerun har jeg blitt enda mer opptatt av det. Selv er jeg kjedelig i hårveien og gjør sjelden noen sprell, men det er utrolig gøy å se hvilke muligheter som finnes.

Mennene regner jeg ikke med i det hele tatt i denne forbindelse. Variasjonen deres er fra glattbarbert til ca 5 mm lengde. Fint nok det, men ikke akkurat spennende.
Det finnes noen unntak, men da er de som oftest tilreisende eller innflyttere.
Flotte gutter, men hårsveisen er jo ikke akkurat noe å skrive hjem om. Det ser dere jo. 
Kvinnene har i utgangspunktet heller ikke så spennende frisyrer, men det er utrolig hva man kan kjøpe. Her finnes hair-extension i alle varianter; kort, langt, lyst, mørkt, fletter osv. Dessuten finnes det parykker og det jeg vil kalle tilleggshår, i alle slags fasonger og farger.
Da jeg møtte en bekjent en tid tilbake kommenterte jeg at jeg aldri tidligere hadde sett henne slik på håret. Nei det er ikke rart, jeg kjøpte det jo i dag, var svaret jeg fikk. Det er ikke ofte du får slike svar i Norge.
Dette håret hadde Delphin kjøpt samme dag. 
I Norge er mange opptatt av at extension eller parykker skal være mest mulig naturlige. Her brukes det nesten som vi ville brukt ei lue eller et hårbånd i Norge; en varierer fra dag til dag og det er ofte dagsformen eller dagens gjøremål som avgjør dagens hår.
Chantal varierer hele tiden. Dette er en variant med litt farger. 
Noen parykker ser faktisk så kunstige ut at jeg er usikker på om de blir regnet som en slags lue eller som parykk, men det er slike som på bildene over som er de vanligste.

Småjenter varierer med ulike former for fletting. Flettingen har da gjerne ulike, fantasifulle mønster og fasonger. I tillegg er det noen jenter som har helt kortklippet hår, og siden det ikke er så vanlig, så blir det spennende og flott det også.
Detter er jo en veldig søt og fargerik variant.
Som sagt finnes det extension i alle farger. Dvs. at du også finner noe som passer for oss nordiske. Jeg har prøvd meg på fletter uten extension en gang, og det ble virkelig ikke vakkert, men når en ser hvor flott det kan bli med extension, så blir en jo motivert til å prøve igjen.
Etter at du har beundret jordrotta må du ta deg tid til å beundre Mariannes fletter med extention.  Det gir meg lyst til å prøve en gang til, denne gang med extention. 

SKULE, DEL 2 - ALT ER IKKJE PERFEKT I NORSK SKULE, MEN...

Eg er utruleg glad for at eg fekk vokse opp i Noreg og gå på skule der.
Når det er sagt, så ser eg mykje positivt i korleis skulen her i Kamerun fungerer også.

Individualismen står nok ikkje så sterkt i skulen her. Det kan ha sine positive sider. Det er ikkje så dumt  å faktisk kunne "marsjere i takt" av og til, og då meiner eg det både bokstavleg og billedleg. Eg har sett veldig mange store, flotte arrangement her, der deltakerane er mange og dei ytre ressursene små. Ein får ikkje til noko slik dersom kvar og ein går i den retning og rytme som passar dei best.
Samtidig er bruken av musikk, dans og drama utbredt, så dei med visse evner eller interesser innanfor desse områda, kan få utfalde seg ein god del.
Dei som marsjerer her er lærarskule-studentar. Trur ikkje eg tar feil om eg påstår at dette aldri kunne skj


Men tanken om å "marsjere i takt" fungerer sjeldan like bra for alle. Svært mykje av undervisninga er basert på det å pugge,  å gjenta,  å skrive av osv. Ein flink elev ser gjerne samanheng og meining i det ein skriv eller  pugger, men ser ein ikkje dette så vil mykje av arbeidet vere meinigslaust og bortkasta.
Ein 7 åring kan gjerne legge sammen store tall, men veit ikkje kva ein tier  eller ein hundrer er.

Matematikk, fransk språk, fransk litteratur, engelsk, sport, historie, geografi og naturfag  er vanlege fag. Naturfag er delt opp i ulike vitskapar.
I tillegg har ein eit fag som heiter "moral education" og eit som heiter "civics". Eg er usikker på skrivemåten for sistnevnte fag, men det var slik "kjeldene" mine sa at det skrives.  "Moral education" handlar om rett og galt, om etiske dilemma osv. Civics er meir ei slags samfunnslære der ein lærer om alt fra god hygiene, godt kosthold, lov og rett i samfunnet osv.

Fysisk avstraffelse er dessverre ikkje uvanleg. Det er lover mot dette, og ein rektor vil sannsynlegvis seie at dette er uakseptabelt, men det skjer likevel.

Skulesystemet her er bygd opp slik at ein går på ein slags førskule året før ein byrjar på skulen. Dei første skuleåra er ein slags grunnskule, og ein får gå vidare til Colège når ein har klart ein slags eksamen. På Colège må ein få godkjent eit år før ein får gå vidare til neste år. Det vil sei at aldersspreiinga er stor både i grunnskulen og på Colège. Nokre bruker veldig mange år på å komme seg gjennom.
Skulepengar kan også vere årsaken til at nokre bruker lengre tid enn andre. Dei fleste går på skule, men det kostar både med skuleuniform, skrivebøker og skrivesaker. Det kan også koste penger å ta ulike testar og mange stader må ein betale skulepengar i tillegg. For enkelte familiar blir det derfor vanskeleg å sende ungane til skulen. Dei fleste som kjem og bankar på døra mi for å selge meg noko er ungdommar som må tene skulepengane sine sjølv.

Norsk skule har sikkert noko å lære av kamerunsk skule, i Norge har me sikkert gått for langt på mange områder. Likevel er eg ikkje i tvil om at den norske skulen er å foretrekke. Norske barn kan nok lett opplevast som meir krevande og med større oppmerksomhetsbehov, men samtidig trur eg nok dei er meir  sjølvstendige i tankar og i handling, dei får lov til å reflektere, diskutere og vurdere og dette gir dei eit godt grunnlag for å passe inn i arbeidslivet i Noreg.