søndag 26. januar 2014

PENGER I PANNA

En kamerunsk tradisjon jeg har falt veldig for, er det å plassere penger i panna på folk når de opptrer.
Er det et kor eller en artist som opptrer som du liker veldig bra, så kan du gå eller danse frem og feste en mynt eller seddel i panna på den du vil hylle.
Opptrer du i Kamerun, så er sjansen for at du er svett ganske stor. Det øker også sjansen for at mynten eller seddelen vil henge fast ei lita stund i alle fall.

Første gang jeg opplevde dette var i kirka. Da det ene koret fremførte en sang som virkelig skapte stemning blant folk, reiste det seg plutselig "et rytmisk fyrverkeri"av ei dame, og med jublende rop og stødig rytme dansa hun seg fram til koret, satte en mynt i panna på dirigenten og dansa seg deretter tilbake til plassen sin. Nye damer fulgte på, noen like sprudlende som førstnevnte, andre mer stillferdig og med et mer "norsk"bevegelsesmønster.

Jeg lurte ei stund på om dette var en lokal tradisjon, men etter hvert har jeg sett både kvinner og menn danse frem i mange ulike sammenhenger. Da jeg i romjula også fikk med meg et nasjonalt TV-show, en slags blanding av Amandaprisutdelingen og Spellemannsprisen, kunne vi se det samme skje der.
Mens artisten opptrådte, hadde han stadig vekk folk rundt seg som ville plassere penger i panna hans.

Det er godt mulig at motivene for å danse fram er mange og varierte. Jeg ser ikke bort i fra at en i tillegg til å hylle, støtte og motivere artisten også kan få dekket andre menneskelige behov. Det kan være godt å få reise seg opp etter lang tid på en hard trebenk, en får dansa og beveget seg, vise fram dagens habitt og kanskje også hvor gavmild en er.

Motivet er uansett uvesentlig. Dette er en tradisjon som skaper stemning og liv. Den får folk til å danse, til å hylle folk når de fortjener det og til å vise sin støtte på en konkret måte. Det kan godt hende at denne måten å gjøre det på er vanlig i mange andre land også, men jeg har i alle fall ikke opplevd det i Norge. Fra sommeren av kan en likevel ikke være for trygg. Blir jeg begeistra, så kan det sannelig hende at jeg viser det.


En velvillig bekjent stilte opp på illustrasjonsfoto. Han fikk dessverre ikke beholde pengene denne gang.  


tirsdag 7. januar 2014

...OG SÅ BLIR DET EIN SKETSJ OM JESU FØDSEL...

Sketsj er vel kanskje ikkje rette ordet, tenkte eg, uvitande som eg var, då kveldens program vart annonsert.
I løpet av førjulstida og sjølve jula har eg fått med meg ikkje mindre enn tre sketsjar med juleevangeliet som utgangspunkt, og ja, nå kaller eg det sketsj eg og.
Eg har strengt tatt ikkje fått med meg så mange julespel i Noreg, men det eg har sett har vore nokså søtt og ganske så seriøst. I tillegg har eg vel nesten berre sett barn opptre.
Her har eg derimot fått sett ungdommar og vaksne opptre med ei speleglede som smitta over på alle  rundt.
Innhaldet  i juleforteljinga vart ikkje endra, men ein kan vel seie at tolkningane var såpass frie at enkelte "gode nordmenn" nok kunne fått kaffien i vrangstrupa.
"Dameforeningen" vektla ein nokså lang og hard fødsel, i tilegg fekk det skrikande eselet ei nokså sentral rolle.

Det var lydane, ikkje kostymet, som overbeviste oss om at dette var eselet.

På college var det utan tvil gjeterane som styrte showet. Då engelen viste seg for dei vart f.eks ein av dei liggande med spasmer i kroppen i fleire minutt. Dei klarte dessutan å få lagt inn ein dans, opptil fleire barnevennlige fall og litt småknuffing.

I landsbyen der eg feira jul, var det soldatane til Herodes som showa mest. Litt spesielt at desse som skulle ut og drepe småbarn var dei mest underhaldande, men eg lo nå med.

Eg har dessverre ikkje så mange bilete frå desse sketsjane. Kamera mitt trivs best på nært hald i i flott sollys. Eg vil uansett anbefale alle som får sjansen til å feire jul i Kamerun om å få med seg eit julespel eller to.

Maria og Josef i "kvinneforeningen" sitt julespel.