SJØLVSAGT GÅR ME PÅ RESTAURANT HER OG

Men det er ikkje nødvendigvis heilt det same som å gå ut i Haugesund.
Godt er nå det eigentleg, det hadde vore kjedeleg om alt var som det er heime.
Det er fullt mulig å få kvite dukar, vinglas og menyar her og dersom det er ønskeleg.
Eg har hatt nokre søndagsmiddagar på ein restaurant med libanesiske eigerar og dermed litt midtøsteninspiret mat. Det er ein slik fin restaurant med kvite dukar, men det finnes ikkje så mange restaurantar av den typen.

Restaurantbesøket me hadde tidlegare denne veka var av ein heilt annan sort, og det var eit besøk som festar seg i minnet på ein litt annan måte.
Me var 10 av type hukjønn som skulle ut og ete. Me ville ha fisk, og ba ei av dei lokale jentene som var med om å finne ein stad for oss.
Staden hu tok oss med kjem ikkje inn under definisjonen:" kvite dukar og vinglas."
Her var det ikkje drikkeglas å få i det heile, heller ikkje noko meny som kunne forvirre oss. Her fekk me enkelt og greit ei stort fat kvar. På fatet var det ein grilla fisk, nokre steikte bananer, løk og litt "dip".
Bestikk blei ikkje delt ut, maten skulle etast med hendene. Me fekk vaskevannsfat som me kunne vaska hendene i, noko som ikkje minst var greit etter måltidet.
Måltidet var aldeles nydeleg. Perfekt grilla fisk som smakte svært godt og akkurat passe med tilbehør.

Og så var det noko med stemninga eg likte. Mange restaranteigerar eg har sett har vore så opptatt av å jage vekk tiggerar slik at gjestene ikkje skal bli forstyrra. Her såg eg at eigaren snakka fint til gutane som kom og ville ha noko, gutane forvann for ein stund, men då me var mette, var det denne gjengen med guttungar som fekk ete seg mette av restene. Det er slik som gjer meg glad. Det er så altfor mange som er redde for å gjere noko godt i frykt for at ein kanskje kan bli utnytta seinare.

Kjapt oppsummert kan eg seie at eg stortrivs både med å ete på fin restaurant med dukar, glas og bestikk, og med å ete nygrilla fisk med hendene, men det er jo ikkje tilfeldig når det er sistnevnte besøk eg vel å blogge om.

Enkel, men svært god servering. 

MI FØRSTE HØYTIDSFEIRING BLEI EI MUSLIMSK

...men historien som ligger til grunn for feiringen finner du i GT også. Historien som markeres er nemlig den om da Abraham skulle ofre sønnen sin, men i stedet fikk ofre en sau. GT forteller at sønnen var Isak. Koranen nevner ikke navn, og de fleste muslimer regner derfor med at sønnen var Ismael, han som Abraham fikk med tjenestekvinna Hagar.

Høytiden har et fint navn som jeg ikke har lært meg, for vi har bare omtalt den som sauefesten. I byen har det blitt solgt sauer som slaktes under festlighetene.

Her er det bare å kjøpe seg en sau.

Noen av de norske ungdommene her tok oppfordringen alvorlig, så nå går "Esau" og gresser like utenfor her.

Esau har fått noen bonusdøgn og lever nå det gode liv på plenen like utenfor.  

I forbindelse med feiringen har mannen som tradisjonelt både var religiøs og politisk leder i byen, Lamidoen, et arrangement som kalles Fantasia. Dette er et slags show med tradisjonelle kostymer  og drakter, hester, musikk og dans. Showet har egentlig ikke noe direkte med høytiden å gjøre, men det arrangeres ofte i forbindelse med høytidene. Slik har i alle fall jeg forstått det. Under får dere en liten filmsnutt fra showet.

Jeg tror dette var Lamidoens hest. Utkledd til det ugjenkjennelige kan man vel nesten si.

Vi fikk også omvisning i flere bygninger som tilhører Lamidoen. Selv om han har en mer symbolsk stilling nå enn det han har hatt tidligere, så  kan han fortsatt fungere som dommer i mindre saker, og han har en sterk posisjon i samfunnet.

Vi har med oss egen omviser rundt, og Gilbert fungerer som tolk.

Noen av oss reiste også tilbake om ettermiddagen og fikk sett kvinnene som dansa for Lamidoen. I og med at han har 4 koner, 3 konkubiner og 35 barn allerede, så kan jeg ikke tenke meg at han kan være så veldig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Likevel vrikka damene på hoftene som bare det. Vi norske holdt oss klokelig i bakgrunnen. Oppvisningen foregikk inne på Lamidoens område. Her får dere en liten smakebit:

HAR KJØPT MEG HØGE HÆLAR OG "BLING BLING"

Før eg reiste fra Norge så måtte eg ta ein del valg i forhold til kva klær, sko og anna tilbehør eg skulle ta med. Eit av valga eg meinte var lett var kva sko eg skulle ta med, men det var før eg visste betre.
Som eg rekna med så er det her ytterst få stader der det er asfalt. For det meste er det hardpakka jord som blir glatt når det regnar og støver når det er tørt. Når premissene er slik så tar ei fornuftig, nordisk kvinne med seg flate, solide sko, ikkje høge hælar.

Men så var altså sko som skulle bli det som først fekk meg til å føle meg utanfor. Hudfargen gløymer eg lett, går jo ikkje rundt med speil. Klærne mine skil seg forsåvidt ut fra det majoriteten brukar, men det er fleire som kler seg omtrent som meg. Sko derimot, der skil eg meg ut.

Ikkje sånn i det daglege. I kvardagen skor meg omtrent som dei fleste andre. Men søndagen, i kyrkja, der skal det være hælar. Ikkje berre tynne, høge, stiletthælar, sjølv om ein finn det og. Nei, der er hælar i alle slags variantar, tynne, tjukke, høge, lave, kile...du finn dei alle.

Det er skoa eg har hengt meg mest opp i, men her finn du og hairextension og tånegler  i alle regnbogens fargar. Øyredobbar som matchar klærne, stoff som glinsar og fargar som viser godt igjen. Eg kosar meg stort når eg kan sitte og studere folk i smug. Nokre vil kanskje meine at det ikkje er det ein skal drive med under gudstenesta, men eg forstår jo ikkje fransk likevel så då er de først og fremst augene som får sitt.

Enden på visa har blitt at eg har gått til innkjøp av svarte pumps med ein litt høg gullfarga hæl. Dei var brukte, og eg kjøpte dei på gata. Gler meg stort til å spankulere rundt i dei. Nå er med i gjengen.

Lite sko og "Bling bling" på desse bileta, men de får i alle fall eit inntrykk av fargane. Skal ta fleire bilete av folk når eg kan kan språket betre og kan forklare dei kvifor eg vil fotografere. 

Utdanning for hørselshemmede - Det Norske Misjonsselskap (NMS)

SKEPTISK TIL MISJON OG SÅNN...?

Det er i såfall helt i orden, du er i din fulle rett.
Men noen av dere har kanskje, som meg, ikke helt fått med seg utviklinga de siste 30 åra.

Jeg var vel en av mange som i barndommen hørte om misjonærer som reiste rundt og fortalte "hedningene" om Jesus. Sjøl har jeg vel aldri hatt så mange negative tanker rundt dette, men jeg kan forstå at andre har hatt det. Jeg kan også se det problematiske i at "den hvite mann" reiste rundt med pengene sine og fortalte resten av verden hva de burde tenke og tro, og hva som var riktig og galt.

Det har nok sikkert vært slik mange steder også, men jeg tør påstå at misjonærene var "barn av sin tid"den gang, og at de også er det nå.  Med det mener jeg at respekten for andre kulturer og livssyn står minst like sterk hos en misjonær som hos nordmenn flest. Sannsynligvis sterkere også i mange tilfeller.

Når det gjelder å "tre troen ned over hodene på folk" så tror jeg virkelig en ville slitt med å få det til i Kamerun nå. Jeg har fått inntrykk av at dette er et veldig religiøst samfunn, kristne og muslimer lever side om side og samtidig har nok mange en tro som også er påvirket av annen tradisjonell tro.

Kirka her er fullt ut i stand til å drive misjon på egenhånd. Misjonsselskapet samarbeider med kirka og støtter prosjekter økonomisk eller ved rådgiving. En har ikke samme erfaring med organisasjonsbygging, styrearbeid, demokrati, likestilling ol. her som det vi har i Norge. Det er områder der vi kan bidra. Dessuten er helse og utdanning områder der misjonen tradisjonelt har bidratt mye.

Siden jeg hjemme i Norge arbeider på en skole med flere hørselshemmede elever ble jeg ganske rørt av en liten filmsnutt fra en skole for hørselshemmede som NMS/kirka her driver. Siden jeg ikke fikk til å legge inne en link her, så kommer filmen som eget innlegg like over/under dette:-) (Datakyndig er jeg ikke.)

Jeg skal ikke forsvare alt som har blitt og antakelig fortsatt blir gjort i misjonens navn, men jammen blir det gjort mye positivt også. Det var bare det jeg ville få frem.

SOMMARFUGLMASSAKREN

Ein av butikkane på "kjøpesenteret mitt" (trappa mi) sel bilete som fasinerer meg og gjer meg litt uvel på same tid.

Bileta er nemlig laga av vingene på sommarfuglar. Klarer ikkje fri meg frå tanken på alle dei vakre sommarfuglane som måtte ofre seg for at eg skulle kunne kjøpe bilete. 

Fasinasjonen var uansett sterkare enn ubehaget eg kjende, så to bilete ligg for øyeblikket  i eit skap og vil vel sannsynligvis uansett bli øydelagde i bagasjen når eg skal heim.

Ser du godt etter så ser du enkeltvingene som ligg tett i tett:

Eg måtte be kollegaen min om å spørre korleis selgaren fekk tak i sommarfuglane. Han fortalte at han først legg ei banan under eit teppe. Dette vil tiltrekke seg mykje sommarfuglar som kjem og set seg på teppet.  Deretter kler han seg i beskyttelsesdress og maske, og så gassar han dei. Må ha gått med ein del her, så eg får verkeleg ikkje håpe at dei er utrydningstruga. 

KJØPESENTER PÅ TRAPPA

I likhet med flere kvinner i nær familie og vennekrets, så  jeg ingen skikkelig kvinne. Jeg mangler nemlig det berømte shopping-genet. Shopping er rett og slett slitsomt og må utsettes til dager da jeg har lite annet energikrevende arbeid. Etter det jeg har forstått så er ikke dette en særlig feminin side av min personlighet.
Verst av alt er kjøpesenter. Å vandre rundt, innestengt i et stort bygg med kunstig lys og et jevnt surr er noe som gjør meg trøtt og gretten.
Samtidig så må jeg inrømme at jeg, som nordmenn flest, er en ekte materialist. Klær og "ting og tang" er gøy det, og blir jeg først presentert for varene så kjøper jeg mye, og det gjøres i rekordfart.

Derfor er jeg redd mitt år i Kamerun kan bli en dyr fornøyelse. Her kommer nemlig butikkene hjem til deg og sprer det de har å selge ut på trappa.  Gjerne flere hver dag, noe som selvfølgelig ikke er bare moro, men akkurat nå fokuserer jeg på det positive.

Vareutvalget er variert: Bananer, avocado, mango, ananas, appelsiner, tomater, kål, peanøtter, youghurt, saft, nysteikte horn eller brød, malerier, skulpturer, smykker av alle slags materialer , billedrammer osv. Dette har jeg i alle fall blitt presentert for til nå, og da har jeg bare bodd her tre uker.

Under ser dere årsaken til mine økonomiske bekymringer. Da dette bildet ble tatt hadde jeg bare vært her i to uker, og dette hadde jeg kjøpt. (Resten har jeg spist).
Det sier seg selv at jeg vil få problemer både med økonomien og med pakkingen til hjemturen dersom dette tempoet holder seg.  

 Jeg kan jo ikke komme hjem uten den obligatoriske masken. Ellers anbefaler jeg venner og  familie om å forberede seg på noget etnisk inspirerte gaver neste år. Kan jo ikke ha alt selv.