...OG SÅ BLIR DET EIN SKETSJ OM JESU FØDSEL...

Sketsj er vel kanskje ikkje rette ordet, tenkte eg, uvitande som eg var, då kveldens program vart annonsert.
I løpet av førjulstida og sjølve jula har eg fått med meg ikkje mindre enn tre sketsjar med juleevangeliet som utgangspunkt, og ja, nå kaller eg det sketsj eg og.
Eg har strengt tatt ikkje fått med meg så mange julespel i Noreg, men det eg har sett har vore nokså søtt og ganske så seriøst. I tillegg har eg vel nesten berre sett barn opptre.
Her har eg derimot fått sett ungdommar og vaksne opptre med ei speleglede som smitta over på alle  rundt.
Innhaldet  i juleforteljinga vart ikkje endra, men ein kan vel seie at tolkningane var såpass frie at enkelte "gode nordmenn" nok kunne fått kaffien i vrangstrupa.
"Dameforeningen" vektla ein nokså lang og hard fødsel, i tilegg fekk det skrikande eselet ei nokså sentral rolle.

Det var lydane, ikkje kostymet, som overbeviste oss om at dette var eselet.

På college var det utan tvil gjeterane som styrte showet. Då engelen viste seg for dei vart f.eks ein av dei liggande med spasmer i kroppen i fleire minutt. Dei klarte dessutan å få lagt inn ein dans, opptil fleire barnevennlige fall og litt småknuffing.

I landsbyen der eg feira jul, var det soldatane til Herodes som showa mest. Litt spesielt at desse som skulle ut og drepe småbarn var dei mest underhaldande, men eg lo nå med.

Eg har dessverre ikkje så mange bilete frå desse sketsjane. Kamera mitt trivs best på nært hald i i flott sollys. Eg vil uansett anbefale alle som får sjansen til å feire jul i Kamerun om å få med seg eit julespel eller to.

Maria og Josef i "kvinneforeningen" sitt julespel.

SKYHØY STEMNING OG ROMPEVRIKKING I KIRKA

Det er jo ingen nyhet at stemningen og lydnivået i afrikanske kirker gjerne overgår det vi vanligvis opplever i Norge, men gudstjenesten sist søndag topper det jeg har opplevd til nå.
Det var høsttakkefest, og sammen med jula er det den største høytida i kirka, har jeg blitt fortalt.

Det som gjør dagen så spesiell er at ulike grupper i menigheten, som f.eks. søndagsskolen, kor, kvinnegrupper, ansatte og frivillige, ansatte på sykehuset osv,  denne dagen overrekker sin gave til kirka. De har gjerne samla inn over ganske lang tid, og denne søndagen får kirka inn en stor prosent av årets inntekt.
Showet starter når gavene skal overrekkes. Da kommer nemlig hver gruppe syngende og dansende inn i kirka til stor jubel fra resten av menigheten. For det meste er det penger som blir gitt, men det kan også gis andre gaver. Noen steder i Kamerun blir gavene auksjonert bort mot slutten av gudstjenesten.

Når alle har fått gitt sitt, så blir pengene talt opp og summen offentliggjort. Akkurat den delen er jeg nok litt skeptisk til. Summen fra hver gruppe blir offentliggjort, sammenlignet med fjoråret og rangert i forhold til de andre gruppene. Vet ikke om jeg liker alt ved det.

Samtidig så ser jeg jo den motiverende faktoren dette må ha, og det var ingenting som tydet på at noen reagerte negativt. 

Men, selv om jeg har invendinger på enkelte felt så var formålet mitt med dette innlegget å formidle stemningen i kirka denne dagen, og den har jeg definitivt ingen innvendinger mot. Jeg var veldig fornøyd med at jeg faktisk kunne henge meg med på to av gruppene. Jeg gjorde som de andre og  dansa inn med rompevrikk og rullende skuldre. Det var i alle fall det jeg prøvde på.
Jeg kunne skrevet mye mer, men resten vil jeg prøve å formidle med noen bilder og filmsnutter. Det forteller ofte mer. Beklageligvis finnes det ikke billedbevis på at vi norske dansa inn, men det gjorde vi altså, til stor jubel og allmenn munterhet.

Hushjelpa mi "varmer opp"til fortsettelsen. Det er hun som står i blått ved døra og er en av dagens kirkeverter. Ei strålende dame som elsker musikk. 

Og slik var fortsettelsen. I alle fall en bitteliten del av den. Gjengen som danser inn her, er de ansatte og de som er med i eldsterådet i kirka. Bananene er en gave.

I løpet av en 4 timers gudstjeneste er det nokså sannsynlig at en blir tørst. Denne bøtta var full av vann og sto utenfor døra. Ble en tørst så var det bare å forsyne seg.

Noen ble natulig nok sultne etter hvert også, og bananene som skulle gis som gave tiltrakk seg etter hvert flere av småbarna som lekte utenfor. 

Slik foregår det når resultatene blir lest opp. Her er det resultatet fra damegruppa jeg er med i som offentliggjøres. God respons. Vinglete filming skyldes blant annet litt kaotiske tilstander i døråpningen. 

En observant leser har vel kanskje fått med seg at det meste er filma fra utsida av kirka, og jeg må nok innrømme at jeg foretrakk å stå utenfor. Fire timer, tett i tett på en hard og dårlig trebenk når du i tillegg ikke kan språket er ikke så fristende. Fikk med meg det som skjedde likevel, og en opplevelse var det. 

SJØLVSAGT GÅR ME PÅ RESTAURANT HER OG

Men det er ikkje nødvendigvis heilt det same som å gå ut i Haugesund.
Godt er nå det eigentleg, det hadde vore kjedeleg om alt var som det er heime.
Det er fullt mulig å få kvite dukar, vinglas og menyar her og dersom det er ønskeleg.
Eg har hatt nokre søndagsmiddagar på ein restaurant med libanesiske eigerar og dermed litt midtøsteninspiret mat. Det er ein slik fin restaurant med kvite dukar, men det finnes ikkje så mange restaurantar av den typen.

Restaurantbesøket me hadde tidlegare denne veka var av ein heilt annan sort, og det var eit besøk som festar seg i minnet på ein litt annan måte.
Me var 10 av type hukjønn som skulle ut og ete. Me ville ha fisk, og ba ei av dei lokale jentene som var med om å finne ein stad for oss.
Staden hu tok oss med kjem ikkje inn under definisjonen:" kvite dukar og vinglas."
Her var det ikkje drikkeglas å få i det heile, heller ikkje noko meny som kunne forvirre oss. Her fekk me enkelt og greit ei stort fat kvar. På fatet var det ein grilla fisk, nokre steikte bananer, løk og litt "dip".
Bestikk blei ikkje delt ut, maten skulle etast med hendene. Me fekk vaskevannsfat som me kunne vaska hendene i, noko som ikkje minst var greit etter måltidet.
Måltidet var aldeles nydeleg. Perfekt grilla fisk som smakte svært godt og akkurat passe med tilbehør.

Og så var det noko med stemninga eg likte. Mange restaranteigerar eg har sett har vore så opptatt av å jage vekk tiggerar slik at gjestene ikkje skal bli forstyrra. Her såg eg at eigaren snakka fint til gutane som kom og ville ha noko, gutane forvann for ein stund, men då me var mette, var det denne gjengen med guttungar som fekk ete seg mette av restene. Det er slik som gjer meg glad. Det er så altfor mange som er redde for å gjere noko godt i frykt for at ein kanskje kan bli utnytta seinare.

Kjapt oppsummert kan eg seie at eg stortrivs både med å ete på fin restaurant med dukar, glas og bestikk, og med å ete nygrilla fisk med hendene, men det er jo ikkje tilfeldig når det er sistnevnte besøk eg vel å blogge om.

Enkel, men svært god servering. 

MI FØRSTE HØYTIDSFEIRING BLEI EI MUSLIMSK

...men historien som ligger til grunn for feiringen finner du i GT også. Historien som markeres er nemlig den om da Abraham skulle ofre sønnen sin, men i stedet fikk ofre en sau. GT forteller at sønnen var Isak. Koranen nevner ikke navn, og de fleste muslimer regner derfor med at sønnen var Ismael, han som Abraham fikk med tjenestekvinna Hagar.

Høytiden har et fint navn som jeg ikke har lært meg, for vi har bare omtalt den som sauefesten. I byen har det blitt solgt sauer som slaktes under festlighetene.

Her er det bare å kjøpe seg en sau.

Noen av de norske ungdommene her tok oppfordringen alvorlig, så nå går "Esau" og gresser like utenfor her.

Esau har fått noen bonusdøgn og lever nå det gode liv på plenen like utenfor.  

I forbindelse med feiringen har mannen som tradisjonelt både var religiøs og politisk leder i byen, Lamidoen, et arrangement som kalles Fantasia. Dette er et slags show med tradisjonelle kostymer  og drakter, hester, musikk og dans. Showet har egentlig ikke noe direkte med høytiden å gjøre, men det arrangeres ofte i forbindelse med høytidene. Slik har i alle fall jeg forstått det. Under får dere en liten filmsnutt fra showet.

Jeg tror dette var Lamidoens hest. Utkledd til det ugjenkjennelige kan man vel nesten si.

Vi fikk også omvisning i flere bygninger som tilhører Lamidoen. Selv om han har en mer symbolsk stilling nå enn det han har hatt tidligere, så  kan han fortsatt fungere som dommer i mindre saker, og han har en sterk posisjon i samfunnet.

Vi har med oss egen omviser rundt, og Gilbert fungerer som tolk.

Noen av oss reiste også tilbake om ettermiddagen og fikk sett kvinnene som dansa for Lamidoen. I og med at han har 4 koner, 3 konkubiner og 35 barn allerede, så kan jeg ikke tenke meg at han kan være så veldig attraktiv på ekteskapsmarkedet. Likevel vrikka damene på hoftene som bare det. Vi norske holdt oss klokelig i bakgrunnen. Oppvisningen foregikk inne på Lamidoens område. Her får dere en liten smakebit:

HAR KJØPT MEG HØGE HÆLAR OG "BLING BLING"

Før eg reiste fra Norge så måtte eg ta ein del valg i forhold til kva klær, sko og anna tilbehør eg skulle ta med. Eit av valga eg meinte var lett var kva sko eg skulle ta med, men det var før eg visste betre.
Som eg rekna med så er det her ytterst få stader der det er asfalt. For det meste er det hardpakka jord som blir glatt når det regnar og støver når det er tørt. Når premissene er slik så tar ei fornuftig, nordisk kvinne med seg flate, solide sko, ikkje høge hælar.

Men så var altså sko som skulle bli det som først fekk meg til å føle meg utanfor. Hudfargen gløymer eg lett, går jo ikkje rundt med speil. Klærne mine skil seg forsåvidt ut fra det majoriteten brukar, men det er fleire som kler seg omtrent som meg. Sko derimot, der skil eg meg ut.

Ikkje sånn i det daglege. I kvardagen skor meg omtrent som dei fleste andre. Men søndagen, i kyrkja, der skal det være hælar. Ikkje berre tynne, høge, stiletthælar, sjølv om ein finn det og. Nei, der er hælar i alle slags variantar, tynne, tjukke, høge, lave, kile...du finn dei alle.

Det er skoa eg har hengt meg mest opp i, men her finn du og hairextension og tånegler  i alle regnbogens fargar. Øyredobbar som matchar klærne, stoff som glinsar og fargar som viser godt igjen. Eg kosar meg stort når eg kan sitte og studere folk i smug. Nokre vil kanskje meine at det ikkje er det ein skal drive med under gudstenesta, men eg forstår jo ikkje fransk likevel så då er de først og fremst augene som får sitt.

Enden på visa har blitt at eg har gått til innkjøp av svarte pumps med ein litt høg gullfarga hæl. Dei var brukte, og eg kjøpte dei på gata. Gler meg stort til å spankulere rundt i dei. Nå er med i gjengen.

Lite sko og "Bling bling" på desse bileta, men de får i alle fall eit inntrykk av fargane. Skal ta fleire bilete av folk når eg kan kan språket betre og kan forklare dei kvifor eg vil fotografere. 

Utdanning for hørselshemmede - Det Norske Misjonsselskap (NMS)

SKEPTISK TIL MISJON OG SÅNN...?

Det er i såfall helt i orden, du er i din fulle rett.
Men noen av dere har kanskje, som meg, ikke helt fått med seg utviklinga de siste 30 åra.

Jeg var vel en av mange som i barndommen hørte om misjonærer som reiste rundt og fortalte "hedningene" om Jesus. Sjøl har jeg vel aldri hatt så mange negative tanker rundt dette, men jeg kan forstå at andre har hatt det. Jeg kan også se det problematiske i at "den hvite mann" reiste rundt med pengene sine og fortalte resten av verden hva de burde tenke og tro, og hva som var riktig og galt.

Det har nok sikkert vært slik mange steder også, men jeg tør påstå at misjonærene var "barn av sin tid"den gang, og at de også er det nå.  Med det mener jeg at respekten for andre kulturer og livssyn står minst like sterk hos en misjonær som hos nordmenn flest. Sannsynligvis sterkere også i mange tilfeller.

Når det gjelder å "tre troen ned over hodene på folk" så tror jeg virkelig en ville slitt med å få det til i Kamerun nå. Jeg har fått inntrykk av at dette er et veldig religiøst samfunn, kristne og muslimer lever side om side og samtidig har nok mange en tro som også er påvirket av annen tradisjonell tro.

Kirka her er fullt ut i stand til å drive misjon på egenhånd. Misjonsselskapet samarbeider med kirka og støtter prosjekter økonomisk eller ved rådgiving. En har ikke samme erfaring med organisasjonsbygging, styrearbeid, demokrati, likestilling ol. her som det vi har i Norge. Det er områder der vi kan bidra. Dessuten er helse og utdanning områder der misjonen tradisjonelt har bidratt mye.

Siden jeg hjemme i Norge arbeider på en skole med flere hørselshemmede elever ble jeg ganske rørt av en liten filmsnutt fra en skole for hørselshemmede som NMS/kirka her driver. Siden jeg ikke fikk til å legge inne en link her, så kommer filmen som eget innlegg like over/under dette:-) (Datakyndig er jeg ikke.)

Jeg skal ikke forsvare alt som har blitt og antakelig fortsatt blir gjort i misjonens navn, men jammen blir det gjort mye positivt også. Det var bare det jeg ville få frem.